Tannlegen, the sequel

Ettersom jeg tidligere har skrevet om tannlegeskrekk og i tillegg reklamert med at jeg skal trekke to visdomstenner er det vel bare rett og rimelig at det kommer en oppdatering om hvordan det gikk.

Følelsen av tid er underlig, noen ganger går tiden sakte, gjerne når en venter på noe godt. Andre ganger går tiden fort, gjerne når en har det moro.
Så er det de gangene en skulle ønske at tiden bare stoppet opp slik at en kunne slippe unna forestående hendelser som en ikke akkurat ser frem til. Det er jo en kjennsgjerning at tiden ikke stopper opp, timer, minutter og sekunder ruller ufortrødent avgårde uten tanke på at jeg ikke har lyst til å møte opp hos tannlegen for å trekke tenner.

Jeg er nokså stolt over at jeg faktisk satte meg på bussen i dag tidlig. Alle fibre i kroppen strittet i mot og her må jeg vel si at fornuften tok grep og overvant frykten.



Vel fremme hos tannlegen fikk jeg tildelt en beroligende tablett, i henhold til tidligere avtale. I ettertid, ved hjelp av google, har jeg funnet ut at det var rohypnol jeg fikk og den oppdagelsen var nesten like forskrekkende som selve tannlegebesøket.

Da tannlege Lasse kom for å hente meg på venterommet var jeg såpass påvirket at jeg måtte støttes inn til behandlingsrommet. Jeg ser for meg at dette må ha vært et festlig syn.

Jeg hadde jo sett for meg at tennene skulle komme ut med to små plopp, men tannlege Lasse insisterte på at dette var å klassifisere som en operasjon og jeg måtte dermed finne meg i å ha på en nydelig operasjonshette og å bli dekket til med operasjonsduk. Det tok 55 minutter og så var begge visdomstennene ute. Jeg fikk tilbud om å ligge og hvile litt, men jeg ville mye heller ta bilde av hvor grisete det ser ut etter at en har trukket ut tenner.

Da jeg var ferdig med å fotodokumentere massakren klarte jeg å stavre meg ut i resepsjonen der hele familien Bolstad Aagesen hadde møtt opp for å hente meg. For en fantastisk overraskelse!
På dette tidspunktet var jeg rimelig ustø og taleevnen var begrenset til et minimum. Jeg tror likevel jeg bidro med god underholdning da jeg krasjet i veggen på vei ut av tannlegekontoret.





På apoteket ble det bemerket at jeg var rimelig blodig. Det måtte selvfølgelig også fotodokumenteres.








Dagens trøstepremie innkasserte jeg nok en gang på butikken Fine ting. Denne gangen ble det en skikkelig fin singlet fra ChillNorway.





Etter dene strabasiøse og traumatiske morgenen har jeg ligget på sofaen og kost meg med en superspennende etappe i Tour de France. Det gamle ordtaket om at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe stemmer på en prikk.