torsdag 30. september 2010

Det er tidlig morgen. Jeg er på vei opp trappen igjen opp til leiligheten min fordi jeg selvfølgelig har glemt ett eller annet. Ettersom jeg har nokså god orden på hvor jeg har tingene mine tar det ikke lang tid å lokalisere gjenstanden jeg hadde glemt og jeg er raskt på vei ned trappen igjen. Husket jeg å låse døren? Jeg satser på det og håper at den urbane myten om hun som hadde en illegal innvandrer under sengen i to uker bare er en urban myte.

Ute på gaten slår det meg at det er i ferd med å bli høst. Luften er frisk og klar og himmelen er skyfri, solen er på vei opp og stemningen er god. Det har åpnet en bunnprisbutikk på hjørnet og det blir trengsel på fortauet ettersom de har plassert et skilt på fortauet slik at det er en passasje på ca 1m mellom trafikklyset og skiltet. Note to self; send e-post til samferdselsetaten.

Jeg krysser gaten og haster forbi dagens første fristelse.
Caroline 1-0 Deli de Luca


Noe av grunnen til at min viljestyrke vinner i denne omgangen er at 50m lenger bort ligger S.A.T.S og jeg har ikke trent der denne uken, jeg lider altså av dårlig samvittighet. Jeg tenker at det er lenge igjen av uken og at jeg absolutt kommer til å få til minst to treningsøkter der i tillegg til fektingen.

Det er vedlikeholdsarbeid på Sannerbrua, men det er ingen hindring, de har laget et provisorisk fortau i veibanen som egentlig er forbeholdt vedlikeholdsarbeiderne. Ettersom disse arbeiderne er ikke innen synsvidde vurderer jeg situasjonen dithen at det bare er å benytte seg av fortauet deres.

På vei mot Thorvald Meyers gate møter jeg en hel gjeng med elever fra Foss VGS. Jeg tenker at jeg har blitt gammel og irriterer meg litt over at de MÅ gå 4 stykker i bredden og at de ikke flytter seg når jeg kommer i motsatt retning. Det var jammen flaks at det var et åpent portrom jeg kunne smette inn i for å unngå sammenstøt. Noen ganger tar jeg opp kampen og krasjer litt med kidsa med vilje, men ikke i dag, i dag er ikke en sånn dag.


Grünerløkka ligger badet i morgensol og fuglene har bestemt seg for å kvitre ekstra høyt som for å kvitre fra seg før de trekker sørover, i allefall de som driver med sånt. For den saks skyld kan det jo hende at de har startet en mobbekampanje mot de fuglene som har tenkt til å bli igjen her i Europas fremste vinterhovedstad.


Selvom jeg er tidlig ute er det masse mennesker ute og går, noen løper til trikken, mens andre forsvinner inn i de utallige kafeene som ligger som perler på en snor nedover veien. En stakket stund svever tankene avgårde til amerikansk pannekakefrokost på Nighthawk diner, men jeg slår fra meg tanken og vandrer besluttsomt videre.

Lenger ned i gaten ligger dagens andre fristelse og venter. Hvis jeg bare holder farten oppe skal nok dette gå bra også. Og så sant så sant.
Caroline 2-0 Deli de Luca

Jeg stopper opp utenfor Shoe Lounge og vindusshopper litt, det må da være lov en tidlig tirsdags morgen.

Selvom det nå er rimelig livlig ute lister jeg meg litt forbi en husløs som sover i parken. Jeg skal ikke ha på meg at det var jeg som vekket han, det er i allefall sikkert. På nedsiden av Olaf Ryes plass ligger Halléngården og forfaller. Jeg undrer på om den snart kommer til å bli pusset opp slik at den kan tas i bruk til noe fornuftig. Det er jo en utsøkt liten bygård tross alt.


I neste kvartal går jeg på en smell, jeg har fortrengt det en stund, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at det lukter veldig godt ute i dag. Kanskje er det nykvernet kaffe eller er det kanskje gjærbakst. Uansett svikter selvkontrollen når jeg kommer til Schous plass og som en levende død går jeg inn på Deli de Luca og kjøper tre hveteboller. De er nystekte og fortsatt varme. Oh glory!
Deli de Luca vinner igjen.

På en gavlvegg på Schous plass har Freia latt oppføre et veggmaleri. Dette til erstatning for det gamle veggmaleriet på Kiellands plass og til ære for den beste sjokoladen som finnes. Ingen over, ingen ved siden. Min personlige mening er at det orignale veggmaleriet var finere enn det her, men det er kanskje naturlig at kuene sitter på kafé og har på seg hodetelefoner nå som de har flyttet til Løkka.

Til alle dere gutter som lurer på hvor dere skal finne bra damer så er det tydeligvis i Thorvald Meyers gate 72. Bare se her.

Jeg kommer meg over Nybrua, setter kurs forbi Südøst og etter å ha avverget sammenstøt med et par syklister som kommer i vill fart er jeg nede ved Akerselva. Vannet flyter stille og jeg merker meg at vannstanden er høyere enn vanlig. Jeg tar meg selv i å synge litt på Akerselva, ei åre med snerk, i god Oslolos stil. Det er ingen ender her i dag, de har sikkert emigrert oppover for å jakte på brødbiter, smartingene.











Elgsletta ligger forlatt, men jeg antar at grillplassen kommer til å bli inntatt av Romfolket senere på dagen, de har nok bare ikke stått opp enda.




Så, omsider er jeg fremme ved målet mitt, kontorbygget med de karakteristiske høydekotene plassert oppe på fasaden. For deg som har kjørt eller gått forbi er det nå stadfestet at det er høydekoter, du vet sånne vi finner i kart og som forteller hvor bratt det er i terrenget.

Jeg bruker adgangskort og kode for å komme meg inn og er klar for å ta fatt på atter en spennende arbeidsdag.

torsdag 23. september 2010

En stusselig middag



Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord og dette tilfellet er intet unntak.

fredag 17. september 2010

Kan det monteres? Klart det kan!



Navnet IKEA er en forkortelse av Ingvar Kamprad Elmtaryd Agunnaryd som også er gründeren bak IKEA. I dag tilbyr IKEA privat hjemmeinnredning. I tillegg til møbler, markedsfører IKEA også gardiner, sengetøy (med særegne IKEA-dimensjoner), kjøkkenutstyr, ulike typer dekorasjoner, stueplanter, belysningsartikler osv.

IKEA butikkene er enorme og uansett når en skal besøke IKEA er det smekk fullt av mennesker der. For noen mennesker er bare synet av logoen til dette svenske imperiet nok til å få den store skjelven. Jeg er ikke en av de.

Jeg har bodd i leiligheten min i tre år nå og hittill har spisebordet mitt bestått i en eller annen stor bok som jeg kan ha på fanget med tallerkenen oppå. Nå for tiden er det Ole Jonny Eikefjords Gourmet for folket som gjør nytten. Det er et paradoks det der, når jeg "nyter" fjordlandmiddagene mine med Gourmet for folket som underlag. Nå er endelig denne tiden forbi for i dag har jeg fått et bord fra IKEA.

Prosessen har vært forholdsvis lang. I sommer var jeg på IKEA for å se etter et bord og fant et som passet perfekt til mitt kott av en leilighet. Partysvenskene som var på jobb den dagen var mer opptatt av å planlegge nettopp party, men etter mye om og men klarte de å informere om at det var trøbbel med leveringen av det perfekte bordet og at de ikke visste når det kom på lager. På IKEA kan en jo ikke bestille varer eller få de ansatte til å ringe deg når varen kommer inn, en må følge med selv og slå til så snart snurten av den ønskede varen er kommet inn på lageret.

Ettersom jeg ikke har bil og et bord fra IKEA er noe uhendig å ha med seg på bussen fikk jeg foreldrene mine til å dra på IKEA for meg. Dette er forøvrig et godt tips til de som ikke liker å tråle rundt i de enorme varehusene. Om ikke foreldrene dine ønsker å stille opp kan det jo være du kjenner en som ikke går av veien for å tilbringe time etter time for å handle billyhyller og ektorpsofaer og nordenbord.

Jeg hadde satt av fredag kveld til å se gullrekka på NRK og montere bordet mitt. I det Ivar Dyrhaug entret Beat for Beat studioet, med et middelst høyt splitthopp, hadde jeg gjort alt klart for monteringsprosessen.



Her må det tilføyes at jeg, hver gang jeg ser på Beat for Beat, mener at jeg kunne slått ethvert av lagene som noen gang har deltatt. Denne kvelden var intet unntak, men jeg må si jeg var imponert over Raske menn da de dro i gang med Ishockeysangen fra 1989.

De seks skuffene som tilhører bordet ble satt sammen før raske menn hadde gått av med en overbevisende og fullt fortjent seier. Jeg satte meg som mål at bordet skulle være ferdigmontert før Nytt på nytt var ferdig, konkurranse er tross alt den aller beste motivasjon.


I mangel på en elektrisk drill måtte jeg ty til ren muskelkraft og skrutrekker for å få satt sammen vidunderet. Den sedvanlige umbraconøkkelen kom også til bruk hele 8 ganger.

I tillegg til å være deltaker på Beat for Beat har jeg tro på at jeg kunne gjøre det ekstremt godt i en IKEAmøbelmonteringskonkurranse. Målet om å sette sammen bordet før nytt på nytt var ferdig ble nådd med meget god margin, med bare en bitteliten vannblemme som fysisk bevis på min innsats. Nå står bordet der, klart for bruk, skuffene er klare for å bli fylt med rot. Det eneste som mangler nå er stoler. Ja, det betyr vel at Gourmet for folket må brukes til annet enn kokebok en liten stund til.

onsdag 15. september 2010

Caroline utfordrer Bambi



Dådyrøyne; sammensatt av ordet dådyr som er et hjortedyr og øyne, som er organet de aller fleste ser med. Bakgrunnen for uttrykket stammer fra dette dyrets karakteristiske store vakre øyne.

Bambi er dådyrenes representant i den animerte verden. Den tegnede dådyrkalven hopper og spretter rett inn i hjertene på enhver som skulle se han på tv-skjermen, der han omgir seg med fugler og kaniner og blomster og blafrer med de milelange øyenvippene sine.

Denne historien springer ut av et ønske om øyenvipper som selv Bambi ville misunne meg. All forlengende maskara i verden kan ikke endre det faktum at jeg har helt ordinære vipper. Kløktige og forfengelige mennesker har imidlertid jobbet frem en metode for å bøte på nettopp dette: vippeextensions!

Det er ingenting som kan nøre oppunder forfengeligheten som å gå innom en skjønnhetssalong. Det begynner kanskje med litt uskyldig napping av bryn og før du vet ordet av det har du huset fullt av hudprodukter og har faste avtaler hver fjerde uke for allverdens behandlinger.

Jeg har havnet i forfengelighetsfellen for lenge siden, men vippeextensions er en helt ny last. En fin last om jeg får bedømme selv.

På Chill Spa i Bjerregaardsgate finnes det eksperter på området og jeg møtte opp til time ikledd de mest komfortable klærne jeg har. Det tar tross alt over to timer å få dådyrøyne. De som kjenner meg vet at jeg liker å prate, helst hele tiden, om alt. Jeg har aldri vært god i stilleleken. Utfordringen var derfor tilnærmet overveldende da jeg fikk beskjed om at jeg skulle lukke øynene og ligge stille og ikke minst at det var en fordel om jeg heller ikke sa noe.

Ett og ett hårstrå limes på mine egne vipper med stø hånd og allerede etter 10 minutter meddeler Hanne, som utfører oppdraget, at det blir dødsfint. Jeg gleder meg og får lyst til å snakke litt om det, men avstår. Det er viktig at mesteren får arbeidsro.

Resultatet er faktisk overveldende, jeg føler meg som en million dollars og det uten et fnugg av sminke. I større grad enn før tiltrekkes jeg av reflekterende flater og blir like overrasket hver gang jeg ser meg selv. Forfengeligheten har selvfølgelig sn pris bokstavlig talt, men også i overført betydning. Jeg ønsker ikke å miste et eneste av de 12mm lange vippene og er så forsiktig som en overhodet kan være i hverdagen. Jeg prøver ikke ligge på de når jeg sover, noe som er litt vanskelig å styre ettersom jeg liksom skal sove. Videre skal jeg ikke få vann direkte på vippene, en utfordring nå som værgudene stadig sender utrøstelige mengder av regn ned mot oss, men med enkle forholdsregler lar det meste seg løse.

Vipper faller jo av helt naturlig og derfor må man få påfyll hver 2-3 uker. Glem poker, røyking og facebook; dette er avhengighetsskapende.