Se min kjole

Så var tiden kommet da den tidligere omtalte kjolen skulle komme til anvendelse. Den årlige nyttårsfesten for ivrige byråkrater skulle gå av stabelen og denne gangen var temaet for festen Masquerade. Som cand. jur. falt det helt naturlig for meg å fortolke dette utvidende slik at det egentlig var maskeradeball og derigjennom til at jeg kunne ikle meg den lyserosa håndsydde brudekjolen jeg hadde ervervet en sen torsdagskveld i desember.

Tre uker med minimalt inntak av sjokolade, hjemmebakt knekkebrød i stedet for hvetebakst og 6-7 treningsøkter i uken skulle medvirke til at kjolen, som jo er en størrelse mindre enn hva jeg vanligvis bruker, skulle passe.

Som seg hør og bør hadde jeg gått til anskaffelse av en ekte veneziansk maske (kjøpt på ebay), en nydelig veske fra Cecilie Melli og ikke minst sko fra brudemonteret på Grændsen skotøimagasin. Når jeg ser tilbake på januarmåned er det jo ikke rart at jeg ikke har hatt mye å rutte med, ja ja, skal det være så skal det være.

Mine håroppsettingsegenskaper strekker seg dessverre ikke lengre enn til hestehale og fletter og da mener jeg ikke sånne flotte fletter som dette, men vanlige, kjedelige fletter. Derfor benytter jeg enhver anledning til å få andre til å sette opp håret mitt. I Bygdø fekteklubb er jeg velsignet med en tilnærmet personlig fletter, bare så synd at jeg ødelegger de med å tre fektemaske over de med en gang. Siden jeg nå skulle på ball var det derfor opplagt at jeg skulle til frisøren og sette opp håret.


Dagen for ballet opprant og jeg hadde fri. Hele dagen skulle brukes til "beautyfication"! Hanne hos chillspa etterfyllte øyenvippene mine (jfr. Caroline utfordrer Bambi, dersom du lurer på hva i alle dager dette skal bety). Før jeg skulle til frisøren benyttet jeg sjansen til å bytte båndene på masken min, fra sort til hvitt. Oppgaven betinget bruk av superlim og til tross for at jeg VET at man ikke skal få superlim på fingrene så fikk jeg det og før jeg visste ordet av det satt høyre pekefinger bom fast i masken. Flaks for meg at limet nok ikke var helt tørt og at jeg var sterkere enn det!

Frisøren satte opp håret mitt etter alle kunstens regler, noe som innebærer tupéring av hele håret, mengder med hårspray og ca 40 spenner. Fint ble det uansett, at jeg fikk helt noia da jeg skulle ta ut alle spennene og gre ut håret i 0200 tiden samme natt behøver ikke å nevnes.
















Den rosa drømmen av en kjole kan en ikke klare å få på seg med mindre man er en blekksprut og har øyne i nakken. Jeg skulle derfor få assistanse av Caroline og Thea før vi skulle ta turen til Oslo Militære samfund.

Så var kjolen endelig på og vi var klare for fest. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt som en prinsesse.

Summen av laster er konstant!?!

Jeg har ikke spist sjokolade på 7 dager!

For å forstå hvor stort dette er er det viktig å kjenne til fortiden og ikke minst mitt forhold til sjokolade.

Det sies at summen av laster er konstant og jeg kan med hånden på hjertet si at min last er Freia Melkesjokolade. Sånn sett er jeg kanskje heldig, jeg mener, sjokolade er langt fra den værste lasten en kan ha.

I årevis har jeg vært ganske så flink til å trene, jeg svetter og sliter på sats i tillegg til fektingen, men resultatene av treningen kommer vanskelig til syne når en propper i seg kilovis med sjokolade i måneden.

Uten å overdrive altfor mye kan jeg spise meg igjennom en stor sjokoladeplate om dagen for så å ønske at jeg hadde mer. Lykken er når det er tilbud på store sjokoladeplater i butikken, eller enda bedre, når jeg kommer på besøk til foreldrene mine og finner skuffen smekk full av sjokolade. Begge deler betyr etegilde.



Jeg hadde ikke tenkt ut andre nyttårsforsetter enn at jeg skulle bruke elektrisk tannbørste fremfor vanlig tannbørste og at jeg skulle bruke tanntråd hver dag (les innleggene om tannlegen så skjønner du raskt nok hvorfor). Likvel ble det altså sånn, i løpet av nyttårsnatten ble to nyttårsforsetter til ca 9 hvorav ett av disse er å spise mindre sjokolade.

De andre er mer eller mindre følger av hverandre og handler om å få et sunnere liv. For eksempel er det nødvendig å spise frokost for å unngå å spise de livsfarlige bollene fra Deli de luca på vei til jobb. Forsettet om å spise frukt og nøtter er til for å unngå å spise godteri når trangen til det melder seg og 5 måltider om dagen skal forhindre at sulten lurer meg til å spise usunn fastfood på vei hjem fra jobb eller trening. Og så er det selvfølgelig treningen, minst 4 treningsøkter i uken.



Den største lasten er selvfølgelig den verste å få bukt med, i allefall mentalt sett. Denne første uken har det likevel gått forbløffende bra, jeg har faktisk ikke spist sjokolade i det hele tatt og det viser seg at når en spiser ofte så melder ikke trangen til å spise godteri seg så ofte som om når man går sulten.

Jeg har ingen ambisjoner om å kutte ut lasten min totalt, det ville jo betydd at jeg måtte få meg en annen last og det er jeg ikke så interessert i. Med mindre det dreide seg om at jeg plutselig fikk en enorm lyst til å jogge eller lignende, noe som selvfølgelig er helt urealistisk.

Nå gjenstår å se om jeg har tatt meg vann over hodet, forsettene er i overkant ambisiøse og forsetter har jo en lei tendens til å bli brutt. Jeg krysser alt jeg har...

Et kjoleeventyr

16. desember var det duket for en årlig tradisjon nemlig Nøtteknekkeren. Forestillingen er helt fantastisk og den får en til å drømme om å være en sped og fjærlett prima ballerina som spinner rundt i fantastiske kostymer.



Om det var ballerinadrømmen eller shoppingabstinensene som gjorde at Kristine og jeg gikk innom Agape på vei hjem er uvisst, men det gjorde vi og vi endte opp med hver vår fantastiske kjole på enda mer fantastisk vis. Agape hadde nattåpent akkurat denne dagen og grunnen til at vi visste om det var at Kristine hadde fått en melding av en som gjerne ville vi skulle komme dit.

Jeg prøvde en kjole som var veldig lik den Klara i nøtteknekkeren har på, men den var ca 4 størrelser for liten så det ble en vemodig affære. Slukøret vandret jeg rundt i butikken, mens Kristine prøvde kjoler. Det hang en kjole utenfor prøverommet som jeg tenkte ville være prefekt til maskeradeballet jeg skal på på nyåret, men den kostet 10000 kr og DET er altfor dyrt for min lommebok. Kristine fortsatte å prøve kjoler og det var spesielt en som var veldig fin, men som måtte sys inn litt for at den skulle passe perfekt. Hun fant ut at hun ikke ville bruke penger på den ettersom den ikke passet ordentlig og vi bega oss ut av prøverommet akkurat i det det skulle være konkurranser.

Ingen av oss vant i loddtrekningen av gavekort på skjønnhetsprodukter fra Linda Johansen, men plutselig stod Kathrine Sørland der med kjolen jeg hadde beundret tidligere. På klingende stavangersk fortalte Kathrine at kjolen egentlig er en brudekjole og at den er håndsydd. Hun nevnte prisen også...og så spurte hun hva vi ville betale for den! Jeg stod bak et klesstativ og kikket forsiktig frem mens jeg veldig lavt sa 2000 kr. Kathrine hørte det nok, men syntes ikke jeg sa det høyt nok så hun spurte meg en gang til og jeg måtte si høyt og tydelig at jeg ville betale 2000 kr for den fantastiske håndsydde kjolen. Skrekken bredte seg over Sørlands ansikt før hun smilte sitt bredeste smil og sa, vær så god, da får du den for 2000 kr. Jeg rødmet dypt og tok i mot herligheten.

Jeg stod der som i en tåke da jeg hørte konferansieren si at den som var førstemann til å ta på seg en kjole som passet og løpe tilbake og kysse han på kinnet skulle få kjolen. Den rosa drømmen hadde snøring i ryggen så den kunne jeg bare glemme å få på. Kristine derimot...jeg har aldri sett noen skifte så fort i hele mitt liv så det at hun vant sin kjole var helt fortjent.

Jeg hentet kjolen hos Agape 30 desember, da hadde de fantastisk hyggelige menneskene som jobber der renset kjolen slik at den var ren og prefekt. Det er nok ikke hver dag noen kjøper en kjole med 80% avslag på prisen så de fantastiske menneskene kjente meg igjen og gjorde det hele enda hyggeligere. Tusen takk!

Jeg tok den enorme kjoleposen med meg og startet turen opp til Majorstuen sysenter for å se hva vi måtte gjøre med kjolen så den skulle se bra ut på meg. Det hører nemlig med til historien at kjolen er en størrelse mindre enn hva jeg egentlig burde hatt og at den derfor er bittelitt trang. Det som redder meg er at den har snøring i ryggen slik at den er ganske så hyggelig å få på seg likevel. Dersom man ønsker å ha på seg undertøy under den er det imidlertid lurt å ha et tøypanel bak snøringen slik at dette eventuelle undertøyet ikke synes. Ettersom kjolen er litt liten så er også dette panelet litt lite og det var dette vi skulle endre på hos sydamen.

I det jeg skulle ta på meg kjolen kom den selvfølgelig borti litt søle så den nyrensede kjolen ikke så fullt så nyrenset ut lenger, typisk meg. Jeg kan dog berolige alle som ble bekymret (?!?) nå med at flekken gikk bort med en ren klut og litt lunkenkt vann. Det viste seg også at vi ikke trengte å gjøre annet enn å utvide dette panelet med et par usle cm. Kjolen satt som et skudd og jeg trenger ikke sulte meg i en mnd for å få den på, hurra!

Nå gjenstår bare å kjøpe sko og veske, så er jeg klar for maskeradeball!

Desember

Det heter seg at tiden flyr når man har det gøy, det er imidlertid et faktum at tiden også flyr dersom man har mye å gjøre.

Desember er en av de travleste månedene i året og desember 2010 viste seg å ikke være noe unntak.

Det startet med tidenes julegave fra jobben, billetter til teaterforestillingen Trollbyen på Oslo Nye teater. Agnes Kittelsen spilte Anna (eller vakre Anna som dem seinere kom til å kalle a) som kommer til Kristiania for å lete etter sin forsvunnede bror. Anna roter seg selvfølgelig bort i alskens med en gang hun kommer til Kristiania og når sønnen til rikmannen hun bor hos sender Anna lukt inn i uløkka så er det meste kjørt. Ettersom jeg anbefaler teaterstykket på det sterkeste skal jeg ikke avsløre for mye av handlingen, annet enn at det ordner seg til slutt. Høydepunktet i stykket var en slags fortellerkarakter som stadig vendte tilbake til scenen for å fortelle både det ene og det andre om datidens Kristiania, eller Trollbyen da. Denne karakteren er genial og jeg lo så jeg var helt krokete etter forestillingen. Sidemannen min, Caroline, syntes det var like morsomt som meg og vi fikk en av tidenes mest lattermilde turer hjemover etter forestillingen.

Dagen etter bar det avsted til Bergen for å fekte. Fekteprestasjonene nevnes ikke, det er de ikke verdt. Vi besøkte pepperkakebyen på torgallmenningen og det var absolutt verdt det. Jeg er talentløs når det kommer til det å lage pepperkakehus, de blir skjeve og i allefall aldri så fine som jeg hadde visjoner om at de skulle bli. Av den grunn har jeg gitt opp pepperkakehusbygging for mange år siden. Kommer det pepperkakedeig i hus blir den spist opp før den kommer i nærheten av komfyren. Men i Bergen, der kan de lage pepperkakehus og det til gangs. Kjære vakre vene, det må ha vært tusenvis av hus og båter og oljeplattformer og jeg vet ikke hva... Bra jobbet folkens!



Forøvrig er Bergen en snodig by. Bergenserne er tydeligvis utrolig stolte av at Bergen har bystatus, med den følge at de kaller mange av stedene og tingene for ett eller annet med by. For eksempel bybanen. I Oslo heter det tilsvarende transportmiddelet "trikken", enkelt og greit og veldig lite prangende (en fun fact er at trikken er en forkortelse for elektrikken som hentydet på at kollektivtransportmiddelet ble drevet frem av elektrisitet). Min erfaring med bybanen var todelt, veldig fin den ene dagen og ikke så fin neste dag. Bybanen spiller små melodier som betyr noe for bergenserne før hver stasjon, Bergensiana for eksempel. Dette lot jeg meg fasinere av, enkel som jeg er. Vi kom oss nesten dit vi skulle med denne banen også slik at min første bekjentskap med bybanen var helt på det jevne. Værre var det dagen etter da vi skulle ta banen for å komme oss til Haukelandshallen. Vi slepte de tunge fektebagene våre igjennom Bergen sentrum i 10cm nysnø og i det vi kom til stasjonen, svette og fine, kjørte bybanen rett foran nesen på oss og vi måtte ta taxi til Haukelandshallen likevel... Så til dere som er misfornøyde med julegavene dere fikk av meg i 2010...det er bybanens skyld.



Da det var to uker igjen til jul befant jeg meg i en liten tidsklemme. Kalenderen var proppfull av arrangementer, gaveshopping, jobb og trening. Jeg måtte fiske frem mine beste planleggingsegenskaper for å komme igjennom alt jeg skulle.

Oppi det hele bestemte jeg meg for at jeg skulle strikke nikkersstrømper til mamma, som en ekstra julegave. Problemet er bare det at jeg ikke er så begavet når det kommer til å strikke ting som ikke er flate (les skjerf og tepper). Jeg skammet meg imidlertid over at jeg ikke kunne strikke sokker og tenkte at dette er en anledning så god som noen til å lære det. I værste fall måtte nikkersstrømpene bli avkortet til leggvarmere i ordentlig "julepresangen" ånd (du vet sangen til Alf Prøysen, den om Jensemann som snekrer dagen lang).




Jeg mestrer det å strikke med 5 pinner på strålende vis og på en uke var jeg kommet ned til det jeg fryktet aller mest; hælen. Jeg kan jo ikke strikke hæl på noen som helst måte og etter undersøkelser på arbeidsplassen viste det seg at ingen der kunne det heller. Jeg så meg derfor nødt til å ta med meg strikketøyet til strikkebutikken hvor en bestemorskikkelse forbarmet seg over meg og lærte meg denne kunsten. Det tok ca 30min og så var hælen nesten ferdig strikket!!! At jeg kom for sent til middagen jeg hadde invitert meg selv på og at jeg strikket under store deler av besøket er en annen historie.




Da hælen var ferdig strikket begynte jeg å strikke den andre sokken. Jeg kunne ikke kunsten å felle av for tåen heller og jeg tenkte at det sømmet seg å vente noen dager før jeg gikk tilbake til bestemorskikkelsen for å lære dette.

Enden på visa var at begge nikkersstrømpene ble ferdige og at de ble veldig godt mottatt på julaften. At de var litt stramme der jeg hadde strikket mønster nevner jeg ikke med å mange ord.