Svikt i rutinene

I en SMS jeg sendte til Tine fredag kveld skrøt jeg av at jeg skulle trene stepstyrke på S.A.T.S Bislett lørdag morgen kl 10.

Da lørdag morgen opprant mottok jeg en motiverende SMS som svar på min skrytemelding fra dagen i forveien. Jeg stod opp og kledde på meg treningstøyet, som forøvrig var nøye fargekoordinert. Jeg hadde beregnet veldig god tid på å gå bort til Bislett for å slippe å stresse. Det var nesten ingen ute og de som var ute var i all hovedsak ute i samme ærend som meg. En stakkar prøvde så godt hun kunne å skjule at hun var på en walk of shame, men slikt går nok ingen hus forbi.

Bislett stadion lå ensom og forlatt og jeg tenkte tilbake på min ekstraordinære innsats på sisteetappen i holmenkollstafetten. Estraordinær i den fortsand at det var ekstraordinært at det går an å feilbedømme hvor langt 600m er.

Borte ved S.A.T.S var det merkverdig lite liv og jeg begynte å få bange anelser. Raskt tok jeg opp iPhone og logget meg inn på S.A.T.S sine internettsider. Note to self; send e-post til S.A.T.S og hør når de får seg en app for iPhone. Joda, jeg hadde klart å møte opp på feil S.A.T.S. Det var Ila jeg skulle til, 50m fra min egen leilighet. Så stod jeg der da, 10 minutter før timen begynte, kilometre unna og sparket i grusen.

Her er det nok mange som hadde gitt opp og heller trent litt styrke og hengt rundt i de nye freshe lokalene på Bislett. Jeg vurderte også det, mest fordi jeg hater å løpe, egentlig aller mest derfor. Samtidig tenkte jeg at det er feigt å gi seg nå. Jeg sjekket trafikantens app for iPhone for å se om det kom en buss, men det gjorde det ikke. Så var det bare å ta bena fatt og sprinte over St. Hanshaugen. I krysset ved ullevålsveien var jeg allerede sliten, men fokusert. Så fokusert at jeg nesten gikk glipp av en kjempeskummel kar som stod og siklet på andre siden av veien. Jeg sa til meg selv at dette ikke var tiden for å bli skremt av slikt og løp resolutt videre.

Ved Falck-Yttersplass begynte jeg å hive etter pusten og jeg var nær ved å miste troen på at bena mine kunne klare mer løping. Jeg tror det var det faktum at Waldemar Thranes gate er en eneste lang nedoverbakke ned til Alexander Kiellandsplass som reddet meg. Heseblesende stormet jeg inn i resepsjonen på S.A.T.S og fikk gitt fra meg medlemskortet. Jeg løp opp trappene til andre etasje, sikkert 4 trinn av gangen og krasjet nesten i instruktøren i døren. Jeg gjenkjente henne som en av de tightskledde jentene jeg hadde passert på vei til Bislett og måtte innrømme at jeg hadde gått til feil treningssenter.

Inne i salen slang jeg fra meg det jeg hadde med meg i et hjørne og karret til meg den siste stepen. Det var selvfølgelig smekk fullt og jeg presset meg inn mellom to stykker på første rad. I ettertid, etter at jeg har hvilt i timesvis, er det fortsatt uforståelig at jeg rakk det. I zombietilværelsen jeg nå har inntatt tenker jeg at moralen her må være at en ikke fraviker rutinen om å dobbeltsjekke hvor det er man skal trene hen!

Det er tidlig morgen. Jeg er på vei opp trappen igjen opp til leiligheten min fordi jeg selvfølgelig har glemt ett eller annet. Ettersom jeg har nokså god orden på hvor jeg har tingene mine tar det ikke lang tid å lokalisere gjenstanden jeg hadde glemt og jeg er raskt på vei ned trappen igjen. Husket jeg å låse døren? Jeg satser på det og håper at den urbane myten om hun som hadde en illegal innvandrer under sengen i to uker bare er en urban myte.

Ute på gaten slår det meg at det er i ferd med å bli høst. Luften er frisk og klar og himmelen er skyfri, solen er på vei opp og stemningen er god. Det har åpnet en bunnprisbutikk på hjørnet og det blir trengsel på fortauet ettersom de har plassert et skilt på fortauet slik at det er en passasje på ca 1m mellom trafikklyset og skiltet. Note to self; send e-post til samferdselsetaten.

Jeg krysser gaten og haster forbi dagens første fristelse.
Caroline 1-0 Deli de Luca


Noe av grunnen til at min viljestyrke vinner i denne omgangen er at 50m lenger bort ligger S.A.T.S og jeg har ikke trent der denne uken, jeg lider altså av dårlig samvittighet. Jeg tenker at det er lenge igjen av uken og at jeg absolutt kommer til å få til minst to treningsøkter der i tillegg til fektingen.

Det er vedlikeholdsarbeid på Sannerbrua, men det er ingen hindring, de har laget et provisorisk fortau i veibanen som egentlig er forbeholdt vedlikeholdsarbeiderne. Ettersom disse arbeiderne er ikke innen synsvidde vurderer jeg situasjonen dithen at det bare er å benytte seg av fortauet deres.

På vei mot Thorvald Meyers gate møter jeg en hel gjeng med elever fra Foss VGS. Jeg tenker at jeg har blitt gammel og irriterer meg litt over at de MÅ gå 4 stykker i bredden og at de ikke flytter seg når jeg kommer i motsatt retning. Det var jammen flaks at det var et åpent portrom jeg kunne smette inn i for å unngå sammenstøt. Noen ganger tar jeg opp kampen og krasjer litt med kidsa med vilje, men ikke i dag, i dag er ikke en sånn dag.


Grünerløkka ligger badet i morgensol og fuglene har bestemt seg for å kvitre ekstra høyt som for å kvitre fra seg før de trekker sørover, i allefall de som driver med sånt. For den saks skyld kan det jo hende at de har startet en mobbekampanje mot de fuglene som har tenkt til å bli igjen her i Europas fremste vinterhovedstad.


Selvom jeg er tidlig ute er det masse mennesker ute og går, noen løper til trikken, mens andre forsvinner inn i de utallige kafeene som ligger som perler på en snor nedover veien. En stakket stund svever tankene avgårde til amerikansk pannekakefrokost på Nighthawk diner, men jeg slår fra meg tanken og vandrer besluttsomt videre.

Lenger ned i gaten ligger dagens andre fristelse og venter. Hvis jeg bare holder farten oppe skal nok dette gå bra også. Og så sant så sant.
Caroline 2-0 Deli de Luca

Jeg stopper opp utenfor Shoe Lounge og vindusshopper litt, det må da være lov en tidlig tirsdags morgen.

Selvom det nå er rimelig livlig ute lister jeg meg litt forbi en husløs som sover i parken. Jeg skal ikke ha på meg at det var jeg som vekket han, det er i allefall sikkert. På nedsiden av Olaf Ryes plass ligger Halléngården og forfaller. Jeg undrer på om den snart kommer til å bli pusset opp slik at den kan tas i bruk til noe fornuftig. Det er jo en utsøkt liten bygård tross alt.


I neste kvartal går jeg på en smell, jeg har fortrengt det en stund, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at det lukter veldig godt ute i dag. Kanskje er det nykvernet kaffe eller er det kanskje gjærbakst. Uansett svikter selvkontrollen når jeg kommer til Schous plass og som en levende død går jeg inn på Deli de Luca og kjøper tre hveteboller. De er nystekte og fortsatt varme. Oh glory!
Deli de Luca vinner igjen.

På en gavlvegg på Schous plass har Freia latt oppføre et veggmaleri. Dette til erstatning for det gamle veggmaleriet på Kiellands plass og til ære for den beste sjokoladen som finnes. Ingen over, ingen ved siden. Min personlige mening er at det orignale veggmaleriet var finere enn det her, men det er kanskje naturlig at kuene sitter på kafé og har på seg hodetelefoner nå som de har flyttet til Løkka.

Til alle dere gutter som lurer på hvor dere skal finne bra damer så er det tydeligvis i Thorvald Meyers gate 72. Bare se her.

Jeg kommer meg over Nybrua, setter kurs forbi Südøst og etter å ha avverget sammenstøt med et par syklister som kommer i vill fart er jeg nede ved Akerselva. Vannet flyter stille og jeg merker meg at vannstanden er høyere enn vanlig. Jeg tar meg selv i å synge litt på Akerselva, ei åre med snerk, i god Oslolos stil. Det er ingen ender her i dag, de har sikkert emigrert oppover for å jakte på brødbiter, smartingene.











Elgsletta ligger forlatt, men jeg antar at grillplassen kommer til å bli inntatt av Romfolket senere på dagen, de har nok bare ikke stått opp enda.




Så, omsider er jeg fremme ved målet mitt, kontorbygget med de karakteristiske høydekotene plassert oppe på fasaden. For deg som har kjørt eller gått forbi er det nå stadfestet at det er høydekoter, du vet sånne vi finner i kart og som forteller hvor bratt det er i terrenget.

Jeg bruker adgangskort og kode for å komme meg inn og er klar for å ta fatt på atter en spennende arbeidsdag.

En stusselig middag

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord og dette tilfellet er intet unntak.

Kan det monteres? Klart det kan!

Navnet IKEA er en forkortelse av Ingvar Kamprad Elmtaryd Agunnaryd som også er gründeren bak IKEA. I dag tilbyr IKEA privat hjemmeinnredning. I tillegg til møbler, markedsfører IKEA også gardiner, sengetøy (med særegne IKEA-dimensjoner), kjøkkenutstyr, ulike typer dekorasjoner, stueplanter, belysningsartikler osv.

IKEA butikkene er enorme og uansett når en skal besøke IKEA er det smekk fullt av mennesker der. For noen mennesker er bare synet av logoen til dette svenske imperiet nok til å få den store skjelven. Jeg er ikke en av de.

Jeg har bodd i leiligheten min i tre år nå og hittill har spisebordet mitt bestått i en eller annen stor bok som jeg kan ha på fanget med tallerkenen oppå. Nå for tiden er det Ole Jonny Eikefjords Gourmet for folket som gjør nytten. Det er et paradoks det der, når jeg "nyter" fjordlandmiddagene mine med Gourmet for folket som underlag. Nå er endelig denne tiden forbi for i dag har jeg fått et bord fra IKEA.

Prosessen har vært forholdsvis lang. I sommer var jeg på IKEA for å se etter et bord og fant et som passet perfekt til mitt kott av en leilighet. Partysvenskene som var på jobb den dagen var mer opptatt av å planlegge nettopp party, men etter mye om og men klarte de å informere om at det var trøbbel med leveringen av det perfekte bordet og at de ikke visste når det kom på lager. På IKEA kan en jo ikke bestille varer eller få de ansatte til å ringe deg når varen kommer inn, en må følge med selv og slå til så snart snurten av den ønskede varen er kommet inn på lageret.

Ettersom jeg ikke har bil og et bord fra IKEA er noe uhendig å ha med seg på bussen fikk jeg foreldrene mine til å dra på IKEA for meg. Dette er forøvrig et godt tips til de som ikke liker å tråle rundt i de enorme varehusene. Om ikke foreldrene dine ønsker å stille opp kan det jo være du kjenner en som ikke går av veien for å tilbringe time etter time for å handle billyhyller og ektorpsofaer og nordenbord.

Jeg hadde satt av fredag kveld til å se gullrekka på NRK og montere bordet mitt. I det Ivar Dyrhaug entret Beat for Beat studioet, med et middelst høyt splitthopp, hadde jeg gjort alt klart for monteringsprosessen.



Her må det tilføyes at jeg, hver gang jeg ser på Beat for Beat, mener at jeg kunne slått ethvert av lagene som noen gang har deltatt. Denne kvelden var intet unntak, men jeg må si jeg var imponert over Raske menn da de dro i gang med Ishockeysangen fra 1989.

De seks skuffene som tilhører bordet ble satt sammen før raske menn hadde gått av med en overbevisende og fullt fortjent seier. Jeg satte meg som mål at bordet skulle være ferdigmontert før Nytt på nytt var ferdig, konkurranse er tross alt den aller beste motivasjon.


I mangel på en elektrisk drill måtte jeg ty til ren muskelkraft og skrutrekker for å få satt sammen vidunderet. Den sedvanlige umbraconøkkelen kom også til bruk hele 8 ganger.

I tillegg til å være deltaker på Beat for Beat har jeg tro på at jeg kunne gjøre det ekstremt godt i en IKEAmøbelmonteringskonkurranse. Målet om å sette sammen bordet før nytt på nytt var ferdig ble nådd med meget god margin, med bare en bitteliten vannblemme som fysisk bevis på min innsats. Nå står bordet der, klart for bruk, skuffene er klare for å bli fylt med rot. Det eneste som mangler nå er stoler. Ja, det betyr vel at Gourmet for folket må brukes til annet enn kokebok en liten stund til.

Caroline utfordrer Bambi

Dådyrøyne; sammensatt av ordet dådyr som er et hjortedyr og øyne, som er organet de aller fleste ser med. Bakgrunnen for uttrykket stammer fra dette dyrets karakteristiske store vakre øyne.

Bambi er dådyrenes representant i den animerte verden. Den tegnede dådyrkalven hopper og spretter rett inn i hjertene på enhver som skulle se han på tv-skjermen, der han omgir seg med fugler og kaniner og blomster og blafrer med de milelange øyenvippene sine.

Denne historien springer ut av et ønske om øyenvipper som selv Bambi ville misunne meg. All forlengende maskara i verden kan ikke endre det faktum at jeg har helt ordinære vipper. Kløktige og forfengelige mennesker har imidlertid jobbet frem en metode for å bøte på nettopp dette: vippeextensions!

Det er ingenting som kan nøre oppunder forfengeligheten som å gå innom en skjønnhetssalong. Det begynner kanskje med litt uskyldig napping av bryn og før du vet ordet av det har du huset fullt av hudprodukter og har faste avtaler hver fjerde uke for allverdens behandlinger.

Jeg har havnet i forfengelighetsfellen for lenge siden, men vippeextensions er en helt ny last. En fin last om jeg får bedømme selv.

På Chill Spa i Bjerregaardsgate finnes det eksperter på området og jeg møtte opp til time ikledd de mest komfortable klærne jeg har. Det tar tross alt over to timer å få dådyrøyne. De som kjenner meg vet at jeg liker å prate, helst hele tiden, om alt. Jeg har aldri vært god i stilleleken. Utfordringen var derfor tilnærmet overveldende da jeg fikk beskjed om at jeg skulle lukke øynene og ligge stille og ikke minst at det var en fordel om jeg heller ikke sa noe.

Ett og ett hårstrå limes på mine egne vipper med stø hånd og allerede etter 10 minutter meddeler Hanne, som utfører oppdraget, at det blir dødsfint. Jeg gleder meg og får lyst til å snakke litt om det, men avstår. Det er viktig at mesteren får arbeidsro.

Resultatet er faktisk overveldende, jeg føler meg som en million dollars og det uten et fnugg av sminke. I større grad enn før tiltrekkes jeg av reflekterende flater og blir like overrasket hver gang jeg ser meg selv. Forfengeligheten har selvfølgelig sn pris bokstavlig talt, men også i overført betydning. Jeg ønsker ikke å miste et eneste av de 12mm lange vippene og er så forsiktig som en overhodet kan være i hverdagen. Jeg prøver ikke ligge på de når jeg sover, noe som er litt vanskelig å styre ettersom jeg liksom skal sove. Videre skal jeg ikke få vann direkte på vippene, en utfordring nå som værgudene stadig sender utrøstelige mengder av regn ned mot oss, men med enkle forholdsregler lar det meste seg løse.

Vipper faller jo av helt naturlig og derfor må man få påfyll hver 2-3 uker. Glem poker, røyking og facebook; dette er avhengighetsskapende.

Syden

Så snart flyet lander og den flaue klappingen stanser, er det som om flyturen har forvandlet passasjerene til en flokk sauer. Alle følger etter den heldige som kom seg først ut av flyet, uten tanke på om denne personen faktisk vet hvor han eller hun skal. Heldigvis Skal det godt gjøres å forville seg på såpass små flyplasser som denne, men likevel. Det er som om flyturen har fratatt folk evnen til å tenke for seg selv.

Ved bagasjebåndet stiller folk seg opp i en klynge som gjør at ingen får sett når bagasjen deres kommer. Noen ganger får jeg lyst til å ta kommando og fortelle at dersom alle trekker litt bakover for så å bevege seg fremover når deres koffert kommer til syne, så kommer alt til å virke så mye mer velorganisert og enkelt. Jeg slipper den tanken, det hadde likevel ikke nyttet, det er ikke en strømlinjeformet bagasjebåndsopplevelse de er ute etter. Jeg hører det mumles om all inclusive, baileys og greek night.

Minst 10 av babyene som hadde skrikestafett på flyturen skal være med på bussturen til Fig tree bay. Bussturen tar en time og det går fort og knirkefritt til tross for at det er venstrekjøring, jeg mistenker at sjåføren har gjort dette før. I det vi blir sluppet av på parkeringsplassen utenfor hotellet blir jeg usikker på hvordan jeg skal overleve varmen på dagtid når jeg holder på å smelte vekk kl 2350, lokal tid, jeg setter imidlertid usikkertheten inn på kontoen for tilpasning og regner med at det kommer til å gå som smurt.

Cirka 5 minutter etter at vi har funnet frem til leiligheten som er vårt hjem den neste uken, går jeg ut på balkongen. Det er rart med det, det er nesten som om saueflokken fra flyet ikke helt har løst seg opp, for balkongene nedenfor og bortenfor, til høyre og til venstre, fylles etter hvert med nyankomne som skal se på havutsikten de er blitt lovet, selv om det er stummende mørkt ute.

Neste dag er det bare å starte opp smørefesten. Været er selvfølgelig nydelig og ryktene sier at temperaturen kommer til å stige over 35 grader. Ettersom jeg stod rimelig langt bak i køen da det ble delt ut pigment er det faktor 30 og 20 som gjelder. Lavere enn det er å be om bråk. For sikkerhets skyld er det lurt å oppholde seg under parasoller store deler av dagen også.

Mellom bassenget og stranden er det en enorm gressplen der det er stilt opp solsenger og parasoller. Fra hotellets høytaleranlegg ljomer hits fra ’90 tallet. Her på Kypros er det tydelig at både Spicegirls og Vengaboys fortsatt har livets rett. Jeg må innrømme at jeg synes denne tidsreisen er trivelig og til tross for at jeg har med både iphone og ipod med timesvis med musikk og et vell av lydbøker lar jeg de ligge.

Etter flere bad i sjøen der vannet sikkert holder 25 grader og ikke med rette kan kalles avkjølende, finner jeg imidlertid frem ipoden for å sette i gang en årelang tradisjon. Å høre Stephen Fry lese alle Harry Potter bøkene for meg.

Resten av uken er en virvelvind av sol, sjø, basseng, vanngym...ja, vanngym, is, sky news, cricket crisis, Dr. House, Heroes, Glee, smøring og atter mer smøring, rødt blir brunt, hawaiianas, aircondition, palmer, is, bading, is, ham and cheese sandwich, souvlaki, grillet fisk og så videre og så videre.

Til slutt er uken over og vi venter på bussen som skal kjøre oss til flyplassen. På vei til flyplassen må bussen stoppe på flere hoteller og hente andre som skal hjem til Norge. Der vårt hotell lå var det ikke flere restauranter enn at du kunne telle de på en hånd, i allefall i umiddelbar nærhet. Vi hørte rykter om at det bare tok 25 minutter å gå inn til Fig Tree Bay, men 25 minutter er ca 20 minutter for mye når jeg er på ferie slik at det aldri ble noen gåtur inn dit. Det kan jeg jo angre på nå, det var som om bussen kjørte igjennom Fig Tree bay bare for å være kjip mot oss og vise oss hva vi hadde gått glipp av. Med unntak av de som faktisk kom på bussen i Fig tree bay var alle lamslåtte av hvor mange restauranter og butikker og hvor mye liv det var der. Hva hadde vi drevet med der borte i Protarias?!?

Flyet går fra Larnaca kl 2345 og jeg skjønner straks at det kommer til å bli en lang natt, det er barn over alt og det finnes ikke engang en liten sjanse for at foreldrene kommer til å få de til å sove. Barna skal skrike og sparke og lugge natten lang og det er lite en kan få gjort med det. Jeg planlegger å lage oppfølgeren til snakes on a plane: Kids on a plane...det kommer til å bli en blockbuster.

Og så, hjem kjære hjem! Norge har slått Island i fotball, det er 6 grader ute, klokken er 0500 og det er få timer til jeg skal være på treningssamling på Bygdøhus. Med fantastisk uke i sol og varme frisk i minne får jeg såvidt med meg at Rafael Nadal banker en eller annen på sin vei for å vinne US open før jeg tar turen inn i drømmeland.

Takk for turen!

Om pakking

Frykten for å ha glemt vesentlige ting er nok bakgrunnen for at jeg misliker å pakke. Forresten så er ikke misliker riktig betegnelse, hater er nok riktigere. Jeg hater å pakke og derfor utsetter jeg pakkingen til siste sekund. En følge av at man utsetter noe til siste sekund er jo at da må man stresse med pakkingen for å bli ferdig noe som igjen fører til at man hater prosessen enda mer.

Noen mennesker elsker å pakke og starter pakkingen til en tur dagesvis før avreise. Jeg er altså ikke en av de og pakkingen foran den forestående reisen til Fig tree bay er intet unntak. I går da mamma ringte og spurte hvilke solkremer jeg hadde pakket stod jeg i fektedrakt på Bygdøhus og var ikke i nærheten av å ha begynt på pakkeprosessen. I dag har jeg imidlertid pakket, i en altfor liten koffert...eller er det jeg som har pakket for mye? Trenger jeg 10 t-skjorter på en uke? Er tre svære badehåndklær nok? Hvor mange par sko må man egentlig ha på en ukes ferie? Jeg har endt opp med 4 par, jeg har en anelse om at det er altfor mange og ellers alt for mye av alt annet, men nå er de pakket alle sammen og glidelåsen på kofferten er lukket med makt og en god porsjon viljestyrke. Så blir neste utfordring å unngå å måtte betale overvekt når jeg skal sjekke inn bagasjen. Videre blir det jo veldig spennende å finne ut av hva det er jeg har glemt denne gangen!

Det meste skjer i siste liten når jeg skal ut å reise, et godt eksempel på dette er at jeg skal ta bussen til Oslo S om 10 minutter og at jeg i stedet for å skifte skriver et blogginnlegg...for en prioritering.

Rør smør og sukker hvitt

I en ellers så hendelsesløs ferie, som i høy grad har bestått av å male hus og å se sesong 1-5 av It's always sunny in Philadelphia, bestemte jeg meg i dag for å bake en kake for senere å spise den nesten helt selv.





Av uvisse grunner hadde jeg bestemt meg for å bake klassikeren marmorkake, eller tigerkake som jeg pleide å kalle den back in the day. Ettersom jeg ikke hadde oppskriften nedtegnet i oppskriftsboken fra barneskolen og for tiden er såpass tiltaksløs at jeg ikke orket å finne en stol å stå på for å rekke opp til hyllen med kokebøker, søkte jeg opp en oppskrift på marmorkake på internettet. På google var det ca 11300 treff på marmorkake og jeg bestemte meg raskt for treff nr 2; Marmorkake|Wenches kjøkken|God morgen Norge|tv2. I mitt stille sinn tenkte jeg at en oppskrift som Wenche faktisk har brukt på tv-kjøkkenet i God morgen Norge umulig kan slå feil. Det bare måtte bli den.



her er oppskriften:
1 form a ca 1 1/2 l pr (porsjon)
Grunndeig:
150 g mykt smør
150 g sukker
3 egg
1 dl melk
250 g hvetemel
1,5 ts bakepulver
Deig 2:
2 ss kakao
2 ss sukker
1/2 dl matfløte eller melk
Varm stekeovnen til 170 oC.

Første utfordring i prosessen bestod i å røre smør og sukker hvitt og luftig. Her ville selvfølgelig feigingene velge å bruke en kjøkkenmaskin eller mixmaster eller hva de nå ønsker å kalle det. Ettersom jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet for at jeg hadde skulket en core time med Tine Aagesen denne dagen (og at det forøvrig var 3 uker siden sist mine asics gel kayano sko hadde vært i nærheten av S.A.T.S.) bestemte jeg meg for å bruke muskelkraft til å utføre denne oppgaven. Det tok ca 10 sekunder før Hedda hadde luktet at jeg holdt på med noe hun gjerne skulle hatt tak i og jeg hadde dermed en lettere intens engelsk setter hengende rundt meg til kaken var ferdig bakt. Det som imidlertid værre er er at det tok mindre enn ett minutt før jeg var utslitt og hatet å røre smør og sukker hvitt og luftig. Bollen med smør og sukker måtte derfor sendes rundt til diverse familiemedlemmer i en slags stafett for å bli ferdig med djevelskapet.

De våte og tørre ingrediensene ble elegant rørt inn med en ballongvisp og voilá så var grunndeigen ferdig.

Klassikeren marmorkake består jo av både grunndeig og sjokoladedeig og dermed stod neste utfordring for tur; å ta ut 1/3 av grunndeigen og transformere den til sjokoladedeig. Hvordan i alle dagers land og rike skal man kunne, på øyemål, ta ut en 1/3 av en tyktfytende masse? Jeg overbeviste meg selv om at det ikke var så farlig om det ble litt mye sjokoladedeig (det er jo tross alt den som er best) så jeg tok i ordentlig. Faktisk tok jeg såpass i at jeg knapt hadde grunndeig til å dekke over sjokoladedeigen.

Formen på 1,5l ble smurt etter alle kunstens regler og jeg er sikker på at Wenche hadde gitt meg et annerkjennende nikk. I tråd med Wenches oppskrift dro jeg til slutt en gaffel igjennom deigen for som Wenche sier: "På denne måten vil den lyse og mørke deigen sige litt over i hverandre og danne et mønster".

En knapp time senere var kaken ferdig, men det var ikke før jeg hvelvet kaken over på en rist og skar av en bit at mesterverket, den perfekte marmorering, åpenbarte seg. Det viste seg at det ikke var så farlig om en ikke klarte å skille ut akkurat 1/3 av deigen. Foruten det perfekte utseendet smakte kaken selvfølgelig også nydelig. Alle som hadde bidratt i prosessen fikk seg et godt stykke nydelig klassisk formkake og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

For å være helt ærlig så er dette en kake enhver amatør kan klare å lage. Lykke til og bon appétit.

Står du stille er du ikke Vål'enga

Vålerengamarsjen dundrer utover Ullevål stadion og alle de fremmøtte i blått og rødt stemmer lystig i. Nede på gresset varmes det opp med løpsøvelser og firkantspill. Om en 20 minutters tid settes spillet i gang og vi på tribunen skal få oss et show vi bare kunne drømme om før denne dagen.

I benditsvingen fyrer de hverandre opp og med Barcelonakampen friskt i minne kan jeg bare forestille meg hvordan tribunen gynger der borte.

Alle Vålerengasupporterne reiser seg automatisk i det introen til Vålerenga kjerke høres over høytaleranlegget. Synger du ikke kan du like gjerne gå hjem, men ingen sendes hjem, alle synger og det sendes selvfølgelig musikkvideo med teksten til sangen på begge storskjermene. Tidligere var det tradisjon at klanen sang "Kjerka" etter at spillerne hadde kommet ut på banen og før de ble presentert av speakeren, men dette ble det slutt på sa Martin Andresen tok over tømmene 6. november 2007.

Programforpliktet?

Som kjent er livet morsommere for de som liker fotball. Det er sendes så mye fotball på tv at jeg føler med de som synes at fotball er like morsomt som å se på maling tørke. Heldigvis er jeg ikke en av dem. Jeg er sportsidiot, jeg synes det er supert når jeg oppdager at ferien min sammenfaller med fotball VM og som synes det er trist når Tour de France er over. Hele familien min er sånn, til og med hundene.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre at pappa er døpt i Vålerenga kirke, men det er han og nå er det slått fast en gang for alle. Onkel Vidar var ismester, eller var det ismaskinsjåfør, på Jordal i en årrekke og det ligger litt i kortene av Vålerenga står den delen av familien nær.

Så kan en spørre seg om en dermed er programforpliktet til å heie på enga i vår familie. Svaret på det er nei, men det er selvfølgelig tipp topp om en gjør det. Det er både Stabæksupportere og Lyn (?) supportere i vår familie, selvom det nå er fryktelig lenge siden jeg så det lynflagget vaie fra verandaen her.

Mamma heier på Rosenborg, jeg tror ikke hun helt vet hvorfor selv, men det har med Nils Arne Eggen og Steffen Iversen å gjøre. Hun har imidlertid et svakt hjerte for Vålerenga og nå som hun har blitt medlem i klanen finner du henne titt og ofte på bendit øvre på når Vålerenga spiller.


Har du bibel og bart heier du på IK Start

Borte i et hjørne av VG nedre har det samlet seg endel gulkledde supportere. Bortesupporterne er strategisk plassert akkurat her sånn at miniversjonen av klanen kan hundse dem. Miniklanen er legendariske og etter mitt syn helt fantastiske. Jeg er blitt fortalt av en tidligere kollega, som holdt med et lag i hvitt og grønt fra den riktige siden av Mjøsa, at det var litt slitsomt å få "for en gjeng med bønder" ropt bort til seg fra et par hundre barneskolebarn i nærmere 2 timer. En får såvisst sitt pass påskrevet av både av den eldre og den yngre garde når en våger seg inn på fort Ullevål.

Kampen settes som seg hør og bør i gang etter innmars og presentasjoner. Jeg forundrer meg over hvor aggressivt de gule spiller i begynnelsen av kampen og lurer på hva som går av de ellers så sindige sørlendingene. Før det har gått 10 minutter har midtbaneterrieren Hæstad meldt fra hvor skapet skal stå og Owello må ta seg en liten pust i bakken. Stakkaren terger imidlertid på seg klanens vrede ved å ligge der nede på gresset unødvendig lenge før han blir leid ut av lagets fysio og på mirakuløst vis kommer inn på banen igjen, frisk og fin, 3 sekunder etter.

Etter mirakelet på sidelinjen blir Owello sågar den første som scorer på Ullevål denne dagen, og det skal han ha, det var et fint mål.









Målfest

Jeg observerer at Bengt Sæternes, en helt for oss på felt 103, gjør seg klar for å spille. "Da vinner vi" sier Anne Lise sikkert mens hun holder opp to tomler og smiler bredt. Gutta med kjempetæl tar seg sammen og etter 21 minutter utligner nettopp den tidligere nevnte helten fra Egersund. Det eksploderer på tribunen og vi er selvfølgelig sikre på at dette skal gå veien, alle som en.

Herfra og ut er det da også Vålerengas kamp. Serbias beste mann, Bojan Sajic sørger for 2-1 etter en voldsom keepertabbe.

Etter pause er det ren overkjøring fra Vålerengas side. Det scores så ofte og så tett i en periode at speakeren ikke rekker å annonsere det ene målet før ballen igjen treffer nettmaskene. Stadion koker og både spillere og trener hylles. Det er som om Moa har bestemt seg for at dette er dagen da han virkelig skal vise seg frem for alle talentspeiderne som er der for å se på han. Det virker imidlertid også som om Bengt Sæternes har bestemt seg for at det er denne dagen da han skal hjelpe Moa til å få en gullkantet kontrakt med et lag i en superliga.


Bojan, Moa, Bengt, André Muri og til slutt Harmeet Singh, sørger for at resultatet til slutt blir ikke mindre enn 8-1. Det er 6-0 til VIF i andre omgang og denne kampen går inn i klubbens historiebøker på mer enn en måte.

En kan si så mangt om vålerengasupportere, men det er få som kan skape stemning som klanen på en god dag.

Handel i grenseland

Svenskehandel, flesketur, harrytur...kjært barn har mange navn. De fleste av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet satt seg i bilen og navigert mot det forgjettede land. Der flesk og kyllingfilét er latterlig billig, der det flyter av billig sprit og tobakk som melk og honning i Kanaans land.

Det er ikke til å stikke under stol at min familie har vært på både en og to og sikkert over langt over tosifret av slike turer. Turene kommer gjerne i stand på impuls, som en gang på det glade '80 tallet da vi skulle kjøre til bensinstasjonen for å kjøpe is, helt sikkert etter mye mas fra den yngre garde, og endte opp på gode gamle Kjøtthallen på Svinesund.

Også denne turen ble planlagt litt ut av det blå, selvom jeg har en følelse av at det å kjøre 13 mil for å handle fristet med for far enn å male hus denne lørdagen. Sterkt påvirket av smertestillende (etter tanntrekkingen vet du) sa jeg også ja til å bli med på denne turen. En ekstra person i bilen betyr dessuten en ekstra tollkvote og det må jo være utelukkende positivt.

Kort tid etter var alle, inkludert dogsa, lastet inn i bilen og vi satte kursen mot Svinesund, eller skulle vi til Årjeng? Etter mye frem og tilbake ble det Svinesund, men Nordbysenteret skulle vi ikke i nærheten av fikk jeg beskjed om. Stemningen var stor, popquiz på radioen og utenfor bilen strålte solen. Alt lå til rette for en flott flesketur.

Første stopp var Strømstad, eller en liten klynge med harry butikker rett før Strømstad. Jeg observerte at det var räkans dag i Strømstad denne dagen, og jeg undret meg på om det var derfor det var så lang og saktegående kø. Så snart systembolaget kom tilsyne måtte jeg skuffet konstatere at det var dit køen gikk, men jeg har store forhåpninger om at opptil flere av de som stod i køen på vei inn til systembolaget skulle kose seg med reker og hvitvin senere den dagen. Jeg mener RÄKANS dag, det skjer bare en gang i året.

Jeg benyttet dette første stoppet til å passe på at hundene hadde det fint og kaldt og til å kjøpe vann og iskrem på Statoil. En stakkar som har blitt underlagt ekstraksjon av visdomstenner må nemlig med jevne mellomrom fylle på med smertestillende og smertestillende skal som kjent tas med mye vann. Hundene hadde det fint, de er jo nesten mer glade i å bli kjørt rundt på tur enn å løpe på tur selv...men bare nesten.

Resten av resiefølget kom glade og fornøyde tilbake etter en stund og vi fortsatte harryturen. Jeg er rimelig sikker på at sjåføren ikke synes det er festlig å bli minnet på at vi ikke kjørte av i tide og havnet i Norge igjen, så det lar jeg være å nevne. Etter en detour kom vi omsider til Maximat og fant en plass i skyggen til bilen.





Maximat ligger i en dump, ikke langt fra butikker som Tobaccoland, Kjøtthallen (som visstnok har brent ned), Eurocash og for de som er ekstra desperate; Hönan Agda.










Plasseringen er vel av mindre betydning i dette tilfelle, det er varene inni den lagerhallaktige butikken som skal være i fokus og da er det like greit at det ikke er idyllisk landskap rett utenfor.

Partyvinger, spareribs, fläsk, falukorv, kronfågel, bacon og lapskauskjøtt blir hevet opp i de overdimensjonerte handlekurvene i en vill fart. Konsentrasjonen og fokuset til de handlende er på nivå med en middels skiskytter og handlekurvenen trilles i vill fart hit og dit mellom endeløse reoler av varer som er sååååå mye billigere enn hjemme. "Dette sparer vi penger på" hører jeg et gammelt ektepar si til hverandre, og jeg håper for deres skyld at de har stor fryser for det ville jo vært trist om de måtte kjøpe seg en ny for å få plass til alt bankekjøttet de har innkassert.


På samme måte som med
plasseringen av butikken er det ikke så veldig farlig hva en har på seg når en er på handletur. Etter en rask kikk rundt i lokalet viser det seg at det er stort fokus på komfort, det er også viktig at pengene er lett tilgjengelige og at en har godt fottøy. Sistnevnte er særs viktig dersom du tilfeldigvis skulle være borte ved ostedisken i det ditt nummer ropes ut over lokalet fra den betjente kjøttdisken, da er det nemlig bare å ta bena fatt og løpe som du aldri har løpt før.





Nest siste stopp før hjemreise denne gangen
var Gottebiten (siste stopp var Rema 1000 for noen hadde glemt å kjøpe pommes frites). Rad opp og rad ned med smågodt til latterlige priser gjør at både gamle og unge går amok med spader og fyller opp plastpose etter plastpose med nok E-stoffer til å drive et lite kraftverk en kald vinter.












Så er det bare å laste frysevarene over i spesialposer som gjør at de ikke tiner, men holder seg fine og frosne helt hjem, starte opp bilen og forte oss over grensen (for 4. gang denne dagen) til vårt kjære fedreland.

Oppsummert kan en sammenligne handletur til Svinesund med en opplevelsesreise. Rundt hvert hjørne er det nye inntrykk, varer og mennesker som ikke ligner noe du ser i nabolaget der du bor. Jeg er glad jeg ikke trenger å handle i Svinesund hver dag, men du og du så moro det er en sjelden gang i blandt.