Så lenge jeg kan huske har jeg latt meg motivere av pågående idrettsarrangementer. Under OL i Albertville i 1992 laget jeg en bok med tegninger og sanger og referater fra de forskjellige grenene. Jeg lagde skiløype i hagen og gikk rundt og rundt på idealtid. I mangel av tennisbane har det hendt at vi har måttet ty til badminton under Wimbledon og mang en gang har VM i fotball utspilt seg i den samme hagen.
Tour de France er selvfølgelig ikke noe unntak. Jeg har nettopp gått til anskaffelse av en ny sykkel, terrengsykkel vel og merke, så det blir ikke helt Tour de France...eh...som om det hadde blitt det med landeveissykkel?!? Anskaffelsen er foruten å sammenfalle med sommerens vakreste eventyr rundt i Frankrike, helt i tråd med min nye teori om at det er lurt å rendyrke de klassiske idrettene (ski, løp og sykkel samt litt styrketrening).
På denne nye sykkelen er det installert kombipedaler slik at jeg kan bruke både sykkelsko eller vanlige sko. Sykkelsko er selvfølgelig best, de gir den beste sykkelopplevelsen, mest hensiktsmessig energibruk og i følge ekspertene er det også det tryggeste. Det siste er det jeg har testet...eller, hva skal jeg si...kanskje prøvd å ovebevise meg selv om... Jeg har tidliger syklet masse inne med sykkelsko og synes det er tipp topp, tommel opp. Derfor var det helt naturlig for meg å klikke meg fast i sykkelen min her for et par år siden da jeg en tidlig lørdag morgen skulle ned til jobben en tur. I et veikryss ble jeg stående og vente på grønt lys...og gikk rett i bakken fordi jeg ikke klikket ut av pedalene fort nok. Til alt overmål skjedde det samme på vei hjem og jeg bestemte meg for at sykkelskoene skulle brukes inne for all fremtid.
Nå som jeg har fått den nye sykkelen i hus har jeg imidlertid kommet til at jeg skal gi sykkelsko en ny sjanse...Det er jo ikke skoene eller pedalenes skyld at jeg er for treg. Forrige uke ikledde jeg meg fullt sykkelutsyr og la i vei opp mot marka, først opp til Sognsvann og så Ullevålseter... Været var strålende, fuglene sang, fisken vaket i vannet og sykkelturen var en eneste stor suksess. Riktignok klikket jeg ut av pedalene før jeg egentlig måtte for å sikre at jeg ikke skulle havne i kjedelige situasjoner og falle, men det må være lov å være litt forsiktig.
Gordon Gekko i solskinnet ved Ullevålseter
Med forrige ukes suksess friskt i minne satte jeg meg fore å gjenta dette i dag. På med sykkelklærne og ut på sykkeltur, vips var jeg oppe ved Sognsvann og bega meg innover skogsveien. Bymiljøetaten ved seksjon friluft hadde vært ute med traktorene sine og fylt på massevis av jord og grus på veien noe som gjorde det vanskelig å sykle oppover. I en spesielt bratt bakke sa det stopp, jeg klarte ikke å klikke ut i tide og veltet. I oppoverbakke! Jeg er så glad for at ingen var tilstede...de fleste kjenner følelsen når de nettopp har falt. Man ser seg rundt og håper at ingen har sett det, ler litt pinlig berørt og haster avsted... Så gjorde også jeg. Kom meg opp i rekordfart og konstaterte at jeg hadde ervervet både et blåmerke og et kjekt skrubbsår fullt av grus og sand. I selvmedlidenhetens tegn vurderte jeg å snu og sykle hjem igjen, men det ble med tanken. Jeg satte meg opp på sykkelen og fortsatte opp til Ullevålseter.
Der ble jeg sittende og tenke litt på syklistene i Tour de France og særlig på min nye helt Johnny Hoogerland. Han ble slengt inn i et piggtrågjerde i 60km i timen, ble lappet sammen og syklet 158km i dag, det står det enorm respekt av. Jeg falt i en oppoverbakke i maks 5km i timen og syntes det var halvvondt og vurderte å gi meg. Det er jammen forskjell på folk.
Johnny Hoogerland, en ekte helt Ekte skrubbsår
Turen hjem gikk heldigvis fint, uten fall og dramatikk. Jeg gir ikke opp sykkelskoene enda og Gordon og jeg kommer til å få mange fine turer sammen i sommer.
