I en SMS jeg sendte til Tine fredag kveld skrøt jeg av at jeg skulle trene stepstyrke på S.A.T.S Bislett lørdag morgen kl 10.
Da lørdag morgen opprant mottok jeg en motiverende SMS som svar på min skrytemelding fra dagen i forveien. Jeg stod opp og kledde på meg treningstøyet, som forøvrig var nøye fargekoordinert. Jeg hadde beregnet veldig god tid på å gå bort til Bislett for å slippe å stresse. Det var nesten ingen ute og de som var ute var i all hovedsak ute i samme ærend som meg. En stakkar prøvde så godt hun kunne å skjule at hun var på en walk of shame, men slikt går nok ingen hus forbi.
Bislett stadion lå ensom og forlatt og jeg tenkte tilbake på min ekstraordinære innsats på sisteetappen i holmenkollstafetten. Estraordinær i den fortsand at det var ekstraordinært at det går an å feilbedømme hvor langt 600m er.
Borte ved S.A.T.S var det merkverdig lite liv og jeg begynte å få bange anelser. Raskt tok jeg opp iPhone og logget meg inn på S.A.T.S sine internettsider. Note to self; send e-post til S.A.T.S og hør når de får seg en app for iPhone. Joda, jeg hadde klart å møte opp på feil S.A.T.S. Det var Ila jeg skulle til, 50m fra min egen leilighet. Så stod jeg der da, 10 minutter før timen begynte, kilometre unna og sparket i grusen.
Her er det nok mange som hadde gitt opp og heller trent litt styrke og hengt rundt i de nye freshe lokalene på Bislett. Jeg vurderte også det, mest fordi jeg hater å løpe, egentlig aller mest derfor. Samtidig tenkte jeg at det er feigt å gi seg nå. Jeg sjekket trafikantens app for iPhone for å se om det kom en buss, men det gjorde det ikke. Så var det bare å ta bena fatt og sprinte over St. Hanshaugen. I krysset ved ullevålsveien var jeg allerede sliten, men fokusert. Så fokusert at jeg nesten gikk glipp av en kjempeskummel kar som stod og siklet på andre siden av veien. Jeg sa til meg selv at dette ikke var tiden for å bli skremt av slikt og løp resolutt videre.
Ved Falck-Yttersplass begynte jeg å hive etter pusten og jeg var nær ved å miste troen på at bena mine kunne klare mer løping. Jeg tror det var det faktum at Waldemar Thranes gate er en eneste lang nedoverbakke ned til Alexander Kiellandsplass som reddet meg. Heseblesende stormet jeg inn i resepsjonen på S.A.T.S og fikk gitt fra meg medlemskortet. Jeg løp opp trappene til andre etasje, sikkert 4 trinn av gangen og krasjet nesten i instruktøren i døren. Jeg gjenkjente henne som en av de tightskledde jentene jeg hadde passert på vei til Bislett og måtte innrømme at jeg hadde gått til feil treningssenter.
Inne i salen slang jeg fra meg det jeg hadde med meg i et hjørne og karret til meg den siste stepen. Det var selvfølgelig smekk fullt og jeg presset meg inn mellom to stykker på første rad. I ettertid, etter at jeg har hvilt i timesvis, er det fortsatt uforståelig at jeg rakk det. I zombietilværelsen jeg nå har inntatt tenker jeg at moralen her må være at en ikke fraviker rutinen om å dobbeltsjekke hvor det er man skal trene hen!
