Handel i grenseland

Svenskehandel, flesketur, harrytur...kjært barn har mange navn. De fleste av oss har på ett eller annet tidspunkt i livet satt seg i bilen og navigert mot det forgjettede land. Der flesk og kyllingfilét er latterlig billig, der det flyter av billig sprit og tobakk som melk og honning i Kanaans land.

Det er ikke til å stikke under stol at min familie har vært på både en og to og sikkert over langt over tosifret av slike turer. Turene kommer gjerne i stand på impuls, som en gang på det glade '80 tallet da vi skulle kjøre til bensinstasjonen for å kjøpe is, helt sikkert etter mye mas fra den yngre garde, og endte opp på gode gamle Kjøtthallen på Svinesund.

Også denne turen ble planlagt litt ut av det blå, selvom jeg har en følelse av at det å kjøre 13 mil for å handle fristet med for far enn å male hus denne lørdagen. Sterkt påvirket av smertestillende (etter tanntrekkingen vet du) sa jeg også ja til å bli med på denne turen. En ekstra person i bilen betyr dessuten en ekstra tollkvote og det må jo være utelukkende positivt.

Kort tid etter var alle, inkludert dogsa, lastet inn i bilen og vi satte kursen mot Svinesund, eller skulle vi til Årjeng? Etter mye frem og tilbake ble det Svinesund, men Nordbysenteret skulle vi ikke i nærheten av fikk jeg beskjed om. Stemningen var stor, popquiz på radioen og utenfor bilen strålte solen. Alt lå til rette for en flott flesketur.

Første stopp var Strømstad, eller en liten klynge med harry butikker rett før Strømstad. Jeg observerte at det var räkans dag i Strømstad denne dagen, og jeg undret meg på om det var derfor det var så lang og saktegående kø. Så snart systembolaget kom tilsyne måtte jeg skuffet konstatere at det var dit køen gikk, men jeg har store forhåpninger om at opptil flere av de som stod i køen på vei inn til systembolaget skulle kose seg med reker og hvitvin senere den dagen. Jeg mener RÄKANS dag, det skjer bare en gang i året.

Jeg benyttet dette første stoppet til å passe på at hundene hadde det fint og kaldt og til å kjøpe vann og iskrem på Statoil. En stakkar som har blitt underlagt ekstraksjon av visdomstenner må nemlig med jevne mellomrom fylle på med smertestillende og smertestillende skal som kjent tas med mye vann. Hundene hadde det fint, de er jo nesten mer glade i å bli kjørt rundt på tur enn å løpe på tur selv...men bare nesten.

Resten av resiefølget kom glade og fornøyde tilbake etter en stund og vi fortsatte harryturen. Jeg er rimelig sikker på at sjåføren ikke synes det er festlig å bli minnet på at vi ikke kjørte av i tide og havnet i Norge igjen, så det lar jeg være å nevne. Etter en detour kom vi omsider til Maximat og fant en plass i skyggen til bilen.





Maximat ligger i en dump, ikke langt fra butikker som Tobaccoland, Kjøtthallen (som visstnok har brent ned), Eurocash og for de som er ekstra desperate; Hönan Agda.










Plasseringen er vel av mindre betydning i dette tilfelle, det er varene inni den lagerhallaktige butikken som skal være i fokus og da er det like greit at det ikke er idyllisk landskap rett utenfor.

Partyvinger, spareribs, fläsk, falukorv, kronfågel, bacon og lapskauskjøtt blir hevet opp i de overdimensjonerte handlekurvene i en vill fart. Konsentrasjonen og fokuset til de handlende er på nivå med en middels skiskytter og handlekurvenen trilles i vill fart hit og dit mellom endeløse reoler av varer som er sååååå mye billigere enn hjemme. "Dette sparer vi penger på" hører jeg et gammelt ektepar si til hverandre, og jeg håper for deres skyld at de har stor fryser for det ville jo vært trist om de måtte kjøpe seg en ny for å få plass til alt bankekjøttet de har innkassert.


På samme måte som med
plasseringen av butikken er det ikke så veldig farlig hva en har på seg når en er på handletur. Etter en rask kikk rundt i lokalet viser det seg at det er stort fokus på komfort, det er også viktig at pengene er lett tilgjengelige og at en har godt fottøy. Sistnevnte er særs viktig dersom du tilfeldigvis skulle være borte ved ostedisken i det ditt nummer ropes ut over lokalet fra den betjente kjøttdisken, da er det nemlig bare å ta bena fatt og løpe som du aldri har løpt før.





Nest siste stopp før hjemreise denne gangen
var Gottebiten (siste stopp var Rema 1000 for noen hadde glemt å kjøpe pommes frites). Rad opp og rad ned med smågodt til latterlige priser gjør at både gamle og unge går amok med spader og fyller opp plastpose etter plastpose med nok E-stoffer til å drive et lite kraftverk en kald vinter.












Så er det bare å laste frysevarene over i spesialposer som gjør at de ikke tiner, men holder seg fine og frosne helt hjem, starte opp bilen og forte oss over grensen (for 4. gang denne dagen) til vårt kjære fedreland.

Oppsummert kan en sammenligne handletur til Svinesund med en opplevelsesreise. Rundt hvert hjørne er det nye inntrykk, varer og mennesker som ikke ligner noe du ser i nabolaget der du bor. Jeg er glad jeg ikke trenger å handle i Svinesund hver dag, men du og du så moro det er en sjelden gang i blandt.

Tannlegen, the sequel

Ettersom jeg tidligere har skrevet om tannlegeskrekk og i tillegg reklamert med at jeg skal trekke to visdomstenner er det vel bare rett og rimelig at det kommer en oppdatering om hvordan det gikk.

Følelsen av tid er underlig, noen ganger går tiden sakte, gjerne når en venter på noe godt. Andre ganger går tiden fort, gjerne når en har det moro.
Så er det de gangene en skulle ønske at tiden bare stoppet opp slik at en kunne slippe unna forestående hendelser som en ikke akkurat ser frem til. Det er jo en kjennsgjerning at tiden ikke stopper opp, timer, minutter og sekunder ruller ufortrødent avgårde uten tanke på at jeg ikke har lyst til å møte opp hos tannlegen for å trekke tenner.

Jeg er nokså stolt over at jeg faktisk satte meg på bussen i dag tidlig. Alle fibre i kroppen strittet i mot og her må jeg vel si at fornuften tok grep og overvant frykten.



Vel fremme hos tannlegen fikk jeg tildelt en beroligende tablett, i henhold til tidligere avtale. I ettertid, ved hjelp av google, har jeg funnet ut at det var rohypnol jeg fikk og den oppdagelsen var nesten like forskrekkende som selve tannlegebesøket.

Da tannlege Lasse kom for å hente meg på venterommet var jeg såpass påvirket at jeg måtte støttes inn til behandlingsrommet. Jeg ser for meg at dette må ha vært et festlig syn.

Jeg hadde jo sett for meg at tennene skulle komme ut med to små plopp, men tannlege Lasse insisterte på at dette var å klassifisere som en operasjon og jeg måtte dermed finne meg i å ha på en nydelig operasjonshette og å bli dekket til med operasjonsduk. Det tok 55 minutter og så var begge visdomstennene ute. Jeg fikk tilbud om å ligge og hvile litt, men jeg ville mye heller ta bilde av hvor grisete det ser ut etter at en har trukket ut tenner.

Da jeg var ferdig med å fotodokumentere massakren klarte jeg å stavre meg ut i resepsjonen der hele familien Bolstad Aagesen hadde møtt opp for å hente meg. For en fantastisk overraskelse!
På dette tidspunktet var jeg rimelig ustø og taleevnen var begrenset til et minimum. Jeg tror likevel jeg bidro med god underholdning da jeg krasjet i veggen på vei ut av tannlegekontoret.





På apoteket ble det bemerket at jeg var rimelig blodig. Det måtte selvfølgelig også fotodokumenteres.








Dagens trøstepremie innkasserte jeg nok en gang på butikken Fine ting. Denne gangen ble det en skikkelig fin singlet fra ChillNorway.





Etter dene strabasiøse og traumatiske morgenen har jeg ligget på sofaen og kost meg med en superspennende etappe i Tour de France. Det gamle ordtaket om at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe stemmer på en prikk.

Benhinnebetennelse

Benhinnebetennelse, populært kalt medial traksjonsperiostitt, er en belastningsskade i leggen som jeg mener det er helt på sin plass å skrive en anmeldelse om. Mest av alt fordi jeg nå har hatt det i over 10 år og føler meg som litt av en ekspert på området.

Benhinnebetennelse forekommer i de fleste idretter som innebærer løping og hopping utgjør en stor del av aktiviteten. Så er det jo bare å sette seg ned og prøve å komme på idretter som ikke innebærer nettopp løping og hopping...

Mitt første møte med denne nokså kjedelige belastningsskaden var på det herlige '90 tallet. Rundt om i Norges land slet jenter i sefabukser parketten på treningssentrene, som hadde begynte å poppe opp som paddehatter. Jeg kunne selvfølgelig ikke være dårligere og derfor ble jeg medlem på 3T i Sandvika og kjøpte opptil flere par sefabukser. Jeg trente aerobic til den store gullmedaljen lykkelig uvitende om den middels skumle belastningsskaden som lurte rett rundt hjørnet.

Benhinnebetennelsen åpenbarer seg som smerter på innsiden av leggbenet. Disse smertene kan bli så ille at det blir tilnærmet fysisk umulig å løpe og hoppe. Det beste middelet mot benhinnebetennelsen er å endre treningsform en stund, eller å ta det med ro til symptomene gir seg. Det finnes utallige behandlingsmetoder for benhinnebetennelse og det er for de heldigste av oss mulig å bli kvitt det.

Jeg var ikke så smart at jeg stoppet å trene i tide, slik at jeg har vunnet et livslangt abbonnement på benhinnebetennelse. Min benhinnebetennelse er imidlertid såpass vennligsinnet at den ikke gjør seg like gjeldende hele tiden og jeg kan til og med gjøre øvelser som gjør at benhinnebetennelsen tar seg lange ferier og bare kommer tilbake på snarvisitt en gang i blandt.

Her er et bilde av noen av remediene jeg bruker for å stagge benhinnebetennelsen.

Varme/ kuldepakninger får man kjøpt på apoteket og disse kan man bruke igjen og igjen.

Linnex er en varmesalve og er kanskje noe av den skumleste middelet jeg noen gang har vært borti, ja når en ser bort i fra de estiske kremene som trener Samuil forærer oss når vi hangler litt rundt på fektesalen. Linnex må for all del brukes med varsomhet, nåde den som skulle smøre på seg for mye av dette preparatet, for ikke å snakke om å komme til å få Linnex på deler av kroppen som overhodet ikke skal være i nærheten av slike produkter. Linnex ler av tigerbalsam.

Etter trening er det bare å smøre inn ømme muskler med arnica. Arnica får en i utallige former, f.eks. olje, krem, eller salve, whatever rocks your boat.

Skråbrett er supert for oss med benhinnebetennelse og sikkert også for andre med stive leggmuskler. På en timinutters økt på skråbrettet får en styrket og tøyet ut leggmusklaturen.

Til slutt er det på sin plass med en konklusjon. Benhinnebetennelse er lett å få og det kan være vanskelig å bli kvitt. Som de fleste andre betennelser er det kjedelig å ha denne og, men det kunne vel strengt tatt vært værre, kunne det ikke?

Et hundeliv

I vår familie har vi alltid hatt hund. Det hele startet med at min mor kjøpte en gordonsetter på hittegodssentralen for 100 kr.

I dag har vi to fantastiske engelske settere; Hedda og Ada.

Hedda er min hund, jeg fikk henne i bursdagsgave da jeg fylte 21 år. Hedda er datter av pappas tidligere hund; Da. Hedda var den eneste valpen som overlevde og det var, etter en del mas, en selvfølge at Hedda skulle være min og bare min. Hedda er en aldeles vakker engelsk setter, men sku ikke hunden på hårene...Hedda er ikke riktig vel bevart. Hun har et enormt energinivå, selv i en alder av 10 år. Hedda var et enormt jakttalent og hun ble sågar premiert deretter. Dette er en hund med egne meninger og en enorm personlighet. Hennes siste påfunn er at det er på sin plass at hun får godbit etter at Ada har trent apport. Denne hunden kan dessuten lukte at det skjæres ost på mils avstand.


Rypelyngens Ada er Heddas datter og pappas hund. Ada er vanvittig, hun er alltid glad og det er full gass hele dagen. Ada er en hund som går fra 0-100 på 0,1 sekunder. I Ada har vi fått et værbarometer formet som en fuglehund. Ada kan føle lavtrykk og girer seg opp med en gang det er antydning til tordenvær ute.

Ada har heldigvis arvet sine foreldres jaktegenskaper. Hver millimeter med jaktterreng skal finkjemmes og det i en fart som ville gjort Solbergbrødrene misunnelige. For å vise dette for verden reiser pappa og Ada stadig på jaktprøver.

Jaktprøve er en konkurranse for jakthunder der de skal vise for en dommer hvor flinke de er til å søke og å finne fugler. Når hunden først finner en fugl og står i stand skal den vise et perfekt fuglearbeid som innebærer å få fuglen til å lette (reis) og å sitte når fuglen letter. Dette skal selvfølgelig skje på førers kommando og ikke når hunden selv føler for det. Når en hund har fått 1. plass i AK er den kvalifisert for å delta i VK. I VK klassen er det i tillegg til perfekte fuglearbeider et krav om at hunden kan apportere.

























Ada er så flink at hun inkasserer svære sølvfat og pokaler og hun stiller så gjerne opp når jeg disker opp til photoshoot med utstoppet hønsefugl og edelt metall.










Hedda synes det er såpass stas at jeg kommer på besøk at hun kunne tenke seg å bli med meg tilbake til byen.

Tannlegen

Skrekk og gru. For to uker siden, midt i opplæring i ny plan- og bygningslov, skjedde det utenkelige; voksesmerter, i munnen... En av de to gjenværende visdomstennene mine hadde funnet at det var på sin plass å minne meg på at den faktisk fantes.

Jeg er fryktelig pysete og har vel det man kan karakterisere som lav smerteterskel. For å toppe det hele har jeg tannlegeskrekk, og da mener jeg skikkelig tannlegeskrekk. Det er på det nivået at jeg må få beroligende for i det hele tatt å bevege meg i nærheten av et tannlegekontor.

I denne historien var det smerten som overvant frykten og jeg tok den tunge telefonsamtalen til tannlegekontoret for å få sjekket ut djevelskapet.

Tre timer senere hadde jeg fått dommen; jeg skulle trekke de resterende to visdomstennene og i tillegg hadde jeg 3 hull som måtte borres. Takk som byr sa jeg og tenkte for meg selv at jeg ikke fortjente bedre når jeg ikke hadde vært hos tannlegen på 4 år.

Tannlegetimer ble satt opp og jeg hadde følelsen av at jeg ikke hadde noen annen fremtid enn tannlegebesøk de neste 2 ukene.

Tannlegen hadde satt seg fore å borre 3 hull på en time, det hadde jo sikkert vært en enkel sak om jeg hadde fått narkose, men det hadde jeg jo selvfølgelig ikke fått. Den nokså fantastiske tannlegen rakk imidlertid 2 av 3, noe jeg i ettertid synes er rimelig imponerende. At vi ikke rakk det siste medfører selvfølgelig at jeg nå har enda et tannlegebesøk å ha mareritt om.

Det er som alle vet veldig dyrt å gå til tannlegen. Det gjør det overhodet ikke bedre at tannlegen har kontor på Byporten kjøpesenter og at jeg etter tannlegebesøkene, fylt med bedøvelse og selvmedlidenhet, synes det er på sin plass med premiering for god oppførsel. Hurra for mitt nyervervede skjerf fra becksøndergård!

Denne uken er det visdomstennene som skal til pers...wish me luck!!!