Syden

Så snart flyet lander og den flaue klappingen stanser, er det som om flyturen har forvandlet passasjerene til en flokk sauer. Alle følger etter den heldige som kom seg først ut av flyet, uten tanke på om denne personen faktisk vet hvor han eller hun skal. Heldigvis Skal det godt gjøres å forville seg på såpass små flyplasser som denne, men likevel. Det er som om flyturen har fratatt folk evnen til å tenke for seg selv.

Ved bagasjebåndet stiller folk seg opp i en klynge som gjør at ingen får sett når bagasjen deres kommer. Noen ganger får jeg lyst til å ta kommando og fortelle at dersom alle trekker litt bakover for så å bevege seg fremover når deres koffert kommer til syne, så kommer alt til å virke så mye mer velorganisert og enkelt. Jeg slipper den tanken, det hadde likevel ikke nyttet, det er ikke en strømlinjeformet bagasjebåndsopplevelse de er ute etter. Jeg hører det mumles om all inclusive, baileys og greek night.

Minst 10 av babyene som hadde skrikestafett på flyturen skal være med på bussturen til Fig tree bay. Bussturen tar en time og det går fort og knirkefritt til tross for at det er venstrekjøring, jeg mistenker at sjåføren har gjort dette før. I det vi blir sluppet av på parkeringsplassen utenfor hotellet blir jeg usikker på hvordan jeg skal overleve varmen på dagtid når jeg holder på å smelte vekk kl 2350, lokal tid, jeg setter imidlertid usikkertheten inn på kontoen for tilpasning og regner med at det kommer til å gå som smurt.

Cirka 5 minutter etter at vi har funnet frem til leiligheten som er vårt hjem den neste uken, går jeg ut på balkongen. Det er rart med det, det er nesten som om saueflokken fra flyet ikke helt har løst seg opp, for balkongene nedenfor og bortenfor, til høyre og til venstre, fylles etter hvert med nyankomne som skal se på havutsikten de er blitt lovet, selv om det er stummende mørkt ute.

Neste dag er det bare å starte opp smørefesten. Været er selvfølgelig nydelig og ryktene sier at temperaturen kommer til å stige over 35 grader. Ettersom jeg stod rimelig langt bak i køen da det ble delt ut pigment er det faktor 30 og 20 som gjelder. Lavere enn det er å be om bråk. For sikkerhets skyld er det lurt å oppholde seg under parasoller store deler av dagen også.

Mellom bassenget og stranden er det en enorm gressplen der det er stilt opp solsenger og parasoller. Fra hotellets høytaleranlegg ljomer hits fra ’90 tallet. Her på Kypros er det tydelig at både Spicegirls og Vengaboys fortsatt har livets rett. Jeg må innrømme at jeg synes denne tidsreisen er trivelig og til tross for at jeg har med både iphone og ipod med timesvis med musikk og et vell av lydbøker lar jeg de ligge.

Etter flere bad i sjøen der vannet sikkert holder 25 grader og ikke med rette kan kalles avkjølende, finner jeg imidlertid frem ipoden for å sette i gang en årelang tradisjon. Å høre Stephen Fry lese alle Harry Potter bøkene for meg.

Resten av uken er en virvelvind av sol, sjø, basseng, vanngym...ja, vanngym, is, sky news, cricket crisis, Dr. House, Heroes, Glee, smøring og atter mer smøring, rødt blir brunt, hawaiianas, aircondition, palmer, is, bading, is, ham and cheese sandwich, souvlaki, grillet fisk og så videre og så videre.

Til slutt er uken over og vi venter på bussen som skal kjøre oss til flyplassen. På vei til flyplassen må bussen stoppe på flere hoteller og hente andre som skal hjem til Norge. Der vårt hotell lå var det ikke flere restauranter enn at du kunne telle de på en hånd, i allefall i umiddelbar nærhet. Vi hørte rykter om at det bare tok 25 minutter å gå inn til Fig Tree Bay, men 25 minutter er ca 20 minutter for mye når jeg er på ferie slik at det aldri ble noen gåtur inn dit. Det kan jeg jo angre på nå, det var som om bussen kjørte igjennom Fig Tree bay bare for å være kjip mot oss og vise oss hva vi hadde gått glipp av. Med unntak av de som faktisk kom på bussen i Fig tree bay var alle lamslåtte av hvor mange restauranter og butikker og hvor mye liv det var der. Hva hadde vi drevet med der borte i Protarias?!?

Flyet går fra Larnaca kl 2345 og jeg skjønner straks at det kommer til å bli en lang natt, det er barn over alt og det finnes ikke engang en liten sjanse for at foreldrene kommer til å få de til å sove. Barna skal skrike og sparke og lugge natten lang og det er lite en kan få gjort med det. Jeg planlegger å lage oppfølgeren til snakes on a plane: Kids on a plane...det kommer til å bli en blockbuster.

Og så, hjem kjære hjem! Norge har slått Island i fotball, det er 6 grader ute, klokken er 0500 og det er få timer til jeg skal være på treningssamling på Bygdøhus. Med fantastisk uke i sol og varme frisk i minne får jeg såvidt med meg at Rafael Nadal banker en eller annen på sin vei for å vinne US open før jeg tar turen inn i drømmeland.

Takk for turen!

Om pakking

Frykten for å ha glemt vesentlige ting er nok bakgrunnen for at jeg misliker å pakke. Forresten så er ikke misliker riktig betegnelse, hater er nok riktigere. Jeg hater å pakke og derfor utsetter jeg pakkingen til siste sekund. En følge av at man utsetter noe til siste sekund er jo at da må man stresse med pakkingen for å bli ferdig noe som igjen fører til at man hater prosessen enda mer.

Noen mennesker elsker å pakke og starter pakkingen til en tur dagesvis før avreise. Jeg er altså ikke en av de og pakkingen foran den forestående reisen til Fig tree bay er intet unntak. I går da mamma ringte og spurte hvilke solkremer jeg hadde pakket stod jeg i fektedrakt på Bygdøhus og var ikke i nærheten av å ha begynt på pakkeprosessen. I dag har jeg imidlertid pakket, i en altfor liten koffert...eller er det jeg som har pakket for mye? Trenger jeg 10 t-skjorter på en uke? Er tre svære badehåndklær nok? Hvor mange par sko må man egentlig ha på en ukes ferie? Jeg har endt opp med 4 par, jeg har en anelse om at det er altfor mange og ellers alt for mye av alt annet, men nå er de pakket alle sammen og glidelåsen på kofferten er lukket med makt og en god porsjon viljestyrke. Så blir neste utfordring å unngå å måtte betale overvekt når jeg skal sjekke inn bagasjen. Videre blir det jo veldig spennende å finne ut av hva det er jeg har glemt denne gangen!

Det meste skjer i siste liten når jeg skal ut å reise, et godt eksempel på dette er at jeg skal ta bussen til Oslo S om 10 minutter og at jeg i stedet for å skifte skriver et blogginnlegg...for en prioritering.

Rør smør og sukker hvitt

I en ellers så hendelsesløs ferie, som i høy grad har bestått av å male hus og å se sesong 1-5 av It's always sunny in Philadelphia, bestemte jeg meg i dag for å bake en kake for senere å spise den nesten helt selv.





Av uvisse grunner hadde jeg bestemt meg for å bake klassikeren marmorkake, eller tigerkake som jeg pleide å kalle den back in the day. Ettersom jeg ikke hadde oppskriften nedtegnet i oppskriftsboken fra barneskolen og for tiden er såpass tiltaksløs at jeg ikke orket å finne en stol å stå på for å rekke opp til hyllen med kokebøker, søkte jeg opp en oppskrift på marmorkake på internettet. På google var det ca 11300 treff på marmorkake og jeg bestemte meg raskt for treff nr 2; Marmorkake|Wenches kjøkken|God morgen Norge|tv2. I mitt stille sinn tenkte jeg at en oppskrift som Wenche faktisk har brukt på tv-kjøkkenet i God morgen Norge umulig kan slå feil. Det bare måtte bli den.



her er oppskriften:
1 form a ca 1 1/2 l pr (porsjon)
Grunndeig:
150 g mykt smør
150 g sukker
3 egg
1 dl melk
250 g hvetemel
1,5 ts bakepulver
Deig 2:
2 ss kakao
2 ss sukker
1/2 dl matfløte eller melk
Varm stekeovnen til 170 oC.

Første utfordring i prosessen bestod i å røre smør og sukker hvitt og luftig. Her ville selvfølgelig feigingene velge å bruke en kjøkkenmaskin eller mixmaster eller hva de nå ønsker å kalle det. Ettersom jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet for at jeg hadde skulket en core time med Tine Aagesen denne dagen (og at det forøvrig var 3 uker siden sist mine asics gel kayano sko hadde vært i nærheten av S.A.T.S.) bestemte jeg meg for å bruke muskelkraft til å utføre denne oppgaven. Det tok ca 10 sekunder før Hedda hadde luktet at jeg holdt på med noe hun gjerne skulle hatt tak i og jeg hadde dermed en lettere intens engelsk setter hengende rundt meg til kaken var ferdig bakt. Det som imidlertid værre er er at det tok mindre enn ett minutt før jeg var utslitt og hatet å røre smør og sukker hvitt og luftig. Bollen med smør og sukker måtte derfor sendes rundt til diverse familiemedlemmer i en slags stafett for å bli ferdig med djevelskapet.

De våte og tørre ingrediensene ble elegant rørt inn med en ballongvisp og voilá så var grunndeigen ferdig.

Klassikeren marmorkake består jo av både grunndeig og sjokoladedeig og dermed stod neste utfordring for tur; å ta ut 1/3 av grunndeigen og transformere den til sjokoladedeig. Hvordan i alle dagers land og rike skal man kunne, på øyemål, ta ut en 1/3 av en tyktfytende masse? Jeg overbeviste meg selv om at det ikke var så farlig om det ble litt mye sjokoladedeig (det er jo tross alt den som er best) så jeg tok i ordentlig. Faktisk tok jeg såpass i at jeg knapt hadde grunndeig til å dekke over sjokoladedeigen.

Formen på 1,5l ble smurt etter alle kunstens regler og jeg er sikker på at Wenche hadde gitt meg et annerkjennende nikk. I tråd med Wenches oppskrift dro jeg til slutt en gaffel igjennom deigen for som Wenche sier: "På denne måten vil den lyse og mørke deigen sige litt over i hverandre og danne et mønster".

En knapp time senere var kaken ferdig, men det var ikke før jeg hvelvet kaken over på en rist og skar av en bit at mesterverket, den perfekte marmorering, åpenbarte seg. Det viste seg at det ikke var så farlig om en ikke klarte å skille ut akkurat 1/3 av deigen. Foruten det perfekte utseendet smakte kaken selvfølgelig også nydelig. Alle som hadde bidratt i prosessen fikk seg et godt stykke nydelig klassisk formkake og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

For å være helt ærlig så er dette en kake enhver amatør kan klare å lage. Lykke til og bon appétit.

Står du stille er du ikke Vål'enga

Vålerengamarsjen dundrer utover Ullevål stadion og alle de fremmøtte i blått og rødt stemmer lystig i. Nede på gresset varmes det opp med løpsøvelser og firkantspill. Om en 20 minutters tid settes spillet i gang og vi på tribunen skal få oss et show vi bare kunne drømme om før denne dagen.

I benditsvingen fyrer de hverandre opp og med Barcelonakampen friskt i minne kan jeg bare forestille meg hvordan tribunen gynger der borte.

Alle Vålerengasupporterne reiser seg automatisk i det introen til Vålerenga kjerke høres over høytaleranlegget. Synger du ikke kan du like gjerne gå hjem, men ingen sendes hjem, alle synger og det sendes selvfølgelig musikkvideo med teksten til sangen på begge storskjermene. Tidligere var det tradisjon at klanen sang "Kjerka" etter at spillerne hadde kommet ut på banen og før de ble presentert av speakeren, men dette ble det slutt på sa Martin Andresen tok over tømmene 6. november 2007.

Programforpliktet?

Som kjent er livet morsommere for de som liker fotball. Det er sendes så mye fotball på tv at jeg føler med de som synes at fotball er like morsomt som å se på maling tørke. Heldigvis er jeg ikke en av dem. Jeg er sportsidiot, jeg synes det er supert når jeg oppdager at ferien min sammenfaller med fotball VM og som synes det er trist når Tour de France er over. Hele familien min er sånn, til og med hundene.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre at pappa er døpt i Vålerenga kirke, men det er han og nå er det slått fast en gang for alle. Onkel Vidar var ismester, eller var det ismaskinsjåfør, på Jordal i en årrekke og det ligger litt i kortene av Vålerenga står den delen av familien nær.

Så kan en spørre seg om en dermed er programforpliktet til å heie på enga i vår familie. Svaret på det er nei, men det er selvfølgelig tipp topp om en gjør det. Det er både Stabæksupportere og Lyn (?) supportere i vår familie, selvom det nå er fryktelig lenge siden jeg så det lynflagget vaie fra verandaen her.

Mamma heier på Rosenborg, jeg tror ikke hun helt vet hvorfor selv, men det har med Nils Arne Eggen og Steffen Iversen å gjøre. Hun har imidlertid et svakt hjerte for Vålerenga og nå som hun har blitt medlem i klanen finner du henne titt og ofte på bendit øvre på når Vålerenga spiller.


Har du bibel og bart heier du på IK Start

Borte i et hjørne av VG nedre har det samlet seg endel gulkledde supportere. Bortesupporterne er strategisk plassert akkurat her sånn at miniversjonen av klanen kan hundse dem. Miniklanen er legendariske og etter mitt syn helt fantastiske. Jeg er blitt fortalt av en tidligere kollega, som holdt med et lag i hvitt og grønt fra den riktige siden av Mjøsa, at det var litt slitsomt å få "for en gjeng med bønder" ropt bort til seg fra et par hundre barneskolebarn i nærmere 2 timer. En får såvisst sitt pass påskrevet av både av den eldre og den yngre garde når en våger seg inn på fort Ullevål.

Kampen settes som seg hør og bør i gang etter innmars og presentasjoner. Jeg forundrer meg over hvor aggressivt de gule spiller i begynnelsen av kampen og lurer på hva som går av de ellers så sindige sørlendingene. Før det har gått 10 minutter har midtbaneterrieren Hæstad meldt fra hvor skapet skal stå og Owello må ta seg en liten pust i bakken. Stakkaren terger imidlertid på seg klanens vrede ved å ligge der nede på gresset unødvendig lenge før han blir leid ut av lagets fysio og på mirakuløst vis kommer inn på banen igjen, frisk og fin, 3 sekunder etter.

Etter mirakelet på sidelinjen blir Owello sågar den første som scorer på Ullevål denne dagen, og det skal han ha, det var et fint mål.









Målfest

Jeg observerer at Bengt Sæternes, en helt for oss på felt 103, gjør seg klar for å spille. "Da vinner vi" sier Anne Lise sikkert mens hun holder opp to tomler og smiler bredt. Gutta med kjempetæl tar seg sammen og etter 21 minutter utligner nettopp den tidligere nevnte helten fra Egersund. Det eksploderer på tribunen og vi er selvfølgelig sikre på at dette skal gå veien, alle som en.

Herfra og ut er det da også Vålerengas kamp. Serbias beste mann, Bojan Sajic sørger for 2-1 etter en voldsom keepertabbe.

Etter pause er det ren overkjøring fra Vålerengas side. Det scores så ofte og så tett i en periode at speakeren ikke rekker å annonsere det ene målet før ballen igjen treffer nettmaskene. Stadion koker og både spillere og trener hylles. Det er som om Moa har bestemt seg for at dette er dagen da han virkelig skal vise seg frem for alle talentspeiderne som er der for å se på han. Det virker imidlertid også som om Bengt Sæternes har bestemt seg for at det er denne dagen da han skal hjelpe Moa til å få en gullkantet kontrakt med et lag i en superliga.


Bojan, Moa, Bengt, André Muri og til slutt Harmeet Singh, sørger for at resultatet til slutt blir ikke mindre enn 8-1. Det er 6-0 til VIF i andre omgang og denne kampen går inn i klubbens historiebøker på mer enn en måte.

En kan si så mangt om vålerengasupportere, men det er få som kan skape stemning som klanen på en god dag.