Desember

Det heter seg at tiden flyr når man har det gøy, det er imidlertid et faktum at tiden også flyr dersom man har mye å gjøre.

Desember er en av de travleste månedene i året og desember 2010 viste seg å ikke være noe unntak.

Det startet med tidenes julegave fra jobben, billetter til teaterforestillingen Trollbyen på Oslo Nye teater. Agnes Kittelsen spilte Anna (eller vakre Anna som dem seinere kom til å kalle a) som kommer til Kristiania for å lete etter sin forsvunnede bror. Anna roter seg selvfølgelig bort i alskens med en gang hun kommer til Kristiania og når sønnen til rikmannen hun bor hos sender Anna lukt inn i uløkka så er det meste kjørt. Ettersom jeg anbefaler teaterstykket på det sterkeste skal jeg ikke avsløre for mye av handlingen, annet enn at det ordner seg til slutt. Høydepunktet i stykket var en slags fortellerkarakter som stadig vendte tilbake til scenen for å fortelle både det ene og det andre om datidens Kristiania, eller Trollbyen da. Denne karakteren er genial og jeg lo så jeg var helt krokete etter forestillingen. Sidemannen min, Caroline, syntes det var like morsomt som meg og vi fikk en av tidenes mest lattermilde turer hjemover etter forestillingen.

Dagen etter bar det avsted til Bergen for å fekte. Fekteprestasjonene nevnes ikke, det er de ikke verdt. Vi besøkte pepperkakebyen på torgallmenningen og det var absolutt verdt det. Jeg er talentløs når det kommer til det å lage pepperkakehus, de blir skjeve og i allefall aldri så fine som jeg hadde visjoner om at de skulle bli. Av den grunn har jeg gitt opp pepperkakehusbygging for mange år siden. Kommer det pepperkakedeig i hus blir den spist opp før den kommer i nærheten av komfyren. Men i Bergen, der kan de lage pepperkakehus og det til gangs. Kjære vakre vene, det må ha vært tusenvis av hus og båter og oljeplattformer og jeg vet ikke hva... Bra jobbet folkens!



Forøvrig er Bergen en snodig by. Bergenserne er tydeligvis utrolig stolte av at Bergen har bystatus, med den følge at de kaller mange av stedene og tingene for ett eller annet med by. For eksempel bybanen. I Oslo heter det tilsvarende transportmiddelet "trikken", enkelt og greit og veldig lite prangende (en fun fact er at trikken er en forkortelse for elektrikken som hentydet på at kollektivtransportmiddelet ble drevet frem av elektrisitet). Min erfaring med bybanen var todelt, veldig fin den ene dagen og ikke så fin neste dag. Bybanen spiller små melodier som betyr noe for bergenserne før hver stasjon, Bergensiana for eksempel. Dette lot jeg meg fasinere av, enkel som jeg er. Vi kom oss nesten dit vi skulle med denne banen også slik at min første bekjentskap med bybanen var helt på det jevne. Værre var det dagen etter da vi skulle ta banen for å komme oss til Haukelandshallen. Vi slepte de tunge fektebagene våre igjennom Bergen sentrum i 10cm nysnø og i det vi kom til stasjonen, svette og fine, kjørte bybanen rett foran nesen på oss og vi måtte ta taxi til Haukelandshallen likevel... Så til dere som er misfornøyde med julegavene dere fikk av meg i 2010...det er bybanens skyld.



Da det var to uker igjen til jul befant jeg meg i en liten tidsklemme. Kalenderen var proppfull av arrangementer, gaveshopping, jobb og trening. Jeg måtte fiske frem mine beste planleggingsegenskaper for å komme igjennom alt jeg skulle.

Oppi det hele bestemte jeg meg for at jeg skulle strikke nikkersstrømper til mamma, som en ekstra julegave. Problemet er bare det at jeg ikke er så begavet når det kommer til å strikke ting som ikke er flate (les skjerf og tepper). Jeg skammet meg imidlertid over at jeg ikke kunne strikke sokker og tenkte at dette er en anledning så god som noen til å lære det. I værste fall måtte nikkersstrømpene bli avkortet til leggvarmere i ordentlig "julepresangen" ånd (du vet sangen til Alf Prøysen, den om Jensemann som snekrer dagen lang).




Jeg mestrer det å strikke med 5 pinner på strålende vis og på en uke var jeg kommet ned til det jeg fryktet aller mest; hælen. Jeg kan jo ikke strikke hæl på noen som helst måte og etter undersøkelser på arbeidsplassen viste det seg at ingen der kunne det heller. Jeg så meg derfor nødt til å ta med meg strikketøyet til strikkebutikken hvor en bestemorskikkelse forbarmet seg over meg og lærte meg denne kunsten. Det tok ca 30min og så var hælen nesten ferdig strikket!!! At jeg kom for sent til middagen jeg hadde invitert meg selv på og at jeg strikket under store deler av besøket er en annen historie.




Da hælen var ferdig strikket begynte jeg å strikke den andre sokken. Jeg kunne ikke kunsten å felle av for tåen heller og jeg tenkte at det sømmet seg å vente noen dager før jeg gikk tilbake til bestemorskikkelsen for å lære dette.

Enden på visa var at begge nikkersstrømpene ble ferdige og at de ble veldig godt mottatt på julaften. At de var litt stramme der jeg hadde strikket mønster nevner jeg ikke med å mange ord.