søndag 25. september 2011

Mitt liv som middelmådig løpedronning










Du liker smerte... Det var sånn ca det jeg fortalte meg selv, allerede fra 4km...

Martine og jeg klarte å starte i feil pulje. Ingen krise for tidtakingen startet ikke før en krysser startstreken, takk til deg lille databrikke. Imidlertid betydde det mye spisse albuer for å kom seg forbi stakkarne som måtte begynne å gå allerede etter 200m.









Gjennomsnittlig puls på 183, gjenspeiler stressnivået mitt. Jeg tvang meg selv til å jogge litt bak treiginger innimellom for ikke å måtte kjøres hjem i ambulanse. Til alt hell slapp jeg unna ambulansen, til tross for at operasjon treiging falt helt igjennom. Jeg har da ikke tålmodighet til slikt!

På vei østover langs sjøen var det jeg måtte snakke hardt til meg selv for første gang og si at smerte er zupert og at dette skulle jeg klare fint.

Da jeg kom til Oslo city var jeg igjen nede i en dal, motivationally speaking...men, for et lykketreff...at min store helt Yngvar Andersen tilfeldigvis hang rundt der med sykkelen sin akkurat da! Tjohoooo!

Det var da veldig så langt ut på Grønland vi skulle løpe...det kjentes i allefall sånn ut. På forhånd hadde jeg sagt til meg selv at så snart jeg hadde snudd på Grønland skulle alt bli så meget bedre, da var jeg jo på vei hjem igjen, på en måte. Likevel ble det tungt?!? Jeg må virkelig lese litt mer i boken "i hodet på en toppidrettsutøver".

Aldri har Karl Johans gate vært så kjip. Brosteinen kjentes som svære kampestein og jeg kjempet meg oppover, mens jeg la merke til en all time high makspuls...196! Nå var det bare 1km igjen, men jeg MÅTTE stoppe opp et lite sekund...tanken på ambulansen vet du. Takk til den snille mannen som heiet på meg akkurat da.

Apropos heiing; en jente på toppen av stortingsgaten reddet muligens livet mitt. Akkurat da jeg kom over toppen ropte hun "kom igjen Caroline, kom igjen". Jeg kjente at jeg fikk gåsehud og frysninger på ryggen, samt nok energi til å kreke meg de siste 500 meterne inn til mål.

Så snart jeg var over mållinjen fant jeg et gjerde jeg kunne lene meg litt på, før jeg fant ut at det var enda bedre å sitte litt på bakken... Jeg takket høyere makter for at de med tv-kameraet ikke nærmet seg meg for å spørre hvor jeg hadde vondt. Jeg hørte en fyr si han hadde vondt i lårene. For min del...jeg hadde ikke vondt i en eneste muskel, jeg hadde bare ikke mer å gi.

Martine kom i mål ikke lenge etter meg og vi fikk oss medaljer for god innsats før vi fikk ros for å se spreke ut da vi krysset mållinjen, av Martines kjæreste. Tusen takk!!!

På tiden 58,43 min, med en gjennomsnittsfart på 5,52 min pr km innser jeg at jeg er rent gjennomsnittlig også når det kommer til løping. Det positive er at det er rom for forbedring! At jeg må bruke tusner på tusner av kroner på kiropraktor har ingenting å si...

Til alle dere som løp og gjennomførte en distanse under Oslo maraton denne helgen, GRATULERER! Bra innsats!














- Posted using BlogPress from my iPad



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar